315 trinn oppover til 21. etasje

315 trinn oppover til 21. etasje

Tidligere i uken ble jeg utfordret til å stille til start i et trappeløp – langt utenfor komfortsonen. En morsom, men anstrengende opplevelse. 

1 minutt etter målgang

Torsdag kveld kl 18.54.00 var startnummer 134 klar, og som alltid noe heseblesende. Rett i forkant ble det presset inn ei mølleøkt av kortintervall-typen, før turen gikk fra mølla i Sandneshallen til Scandic hotell i Stavanger. Jeg rakk å skifte t-skjorte, og var forhåpentligvis ferdig oppvarmet da jeg ankom hotellet 12 minutter etter at jeg føyk av tredemølla.

Noen høye kneløft og hælspark ble det tid til i de få minuttene som gjenstod. Jeg tror knapt jeg har hatt så dårlig tid før et løp tidligere. Uansett – jeg rakk i hvert fall ikke å grue meg, og jeg hadde ikke tid til å tenke på tida ettersom jeg hadde null referanser.

Damer som hadde kledd seg ut og damer som var tynget av stundens alvor stod foran og bak meg i startkøen. Jeg var verken utkledd eller alvorstynget, men irriterte meg over at jeg hadde lang tights i stedet for shorts. Med 30 sekunders mellomrom ble vi sendt opp de 315 trinnene, som altså strakk seg over 21 etasjer.

5-4-3-2-1. Jeg var i gang og kjente det strammet seg til i halsen allerede etter fem-seks etasjer. Dette var uvant trening, tenkte jeg og lengtet tilbake etter maratonfart og uendelige asfaltsletter. Da 14. etasje var passert, så jeg på klokka. 1.06. Det gikk betraktelig seinere de sju siste  – men så vidt under to minutter og helt akseptabelt i følge GTI-kollega Elise Hay Opsahl, som ble kvinne nummer to denne kvelden, med spreke 1.38 – kun et par fattige tideler bak nummer én. Hun løp for arbeidsgiveren, Team Wellesley. Elise er en ordentlig humørspreder, alltid like blid. Det smitter over.

– Gleden er så mye større når man deler den med venner eller kollegaer.

Team Welleslay, Jamie Haynes (1.45), Elise Hay Opsahl (1.38) og Samme Brough (1.50 – denne
dama ble nummer 13 blant kvinnene i Norseman i fjor).

Gratulerer til Elise og til hennes spreke kollegaer, og så deler jeg ut en liten klapp på skuldra til meg selv for å ikke falle for fristelsen til å få DNS (Did Not Start) bak navnet mitt – for jeg innrømmer at den var der. Men DNS skal jeg aldri ha på meg dersom det ikke er særdeles sterke grunner som er årsaken. Jeg kom, jeg løp opp 21 etasjer og jeg kjørte hjem igjen. Der ventet en boks med verdens beste lakris. Vel fortjent, synes jeg, for å ha hostet og harket i en time etter den snaue to minutter lange anstrengelsen.

På toppen stod en journalist, og linselusa rakk å tvinge fram et smil.

– Skriv at jeg heller løper 10 maraton framfor å gjøre dette en gang til, sa jeg. Bildet kom på trykk, men ikke kommentaren.

Takk til Scandic og medarrangør som var Bedriftsidretten i Rogaland for et profesjonelt arrangement. Kaldt vann på toppen, good smoothie og frukt da vi hadde tatt heisen ned igjen. Jeg kommer nok igjen, og da skal jeg være litt bedre forberedt.

 Rakk ikke å ta bilde fra Scandic-trappene, så ett fra de 12 trinnene hjemme får duge.