Alle har løpt, men nå må noen gå

Alle har løpt, men nå må noen gå

All good things come to an end. 

 

Når åtte må bli til sju – eller seks. Fordi de er utløpt. Ikke på dato, men på kilometre.

Jeg har et lidenskapelig forhold til løpesko, og vanskelig for å gjøre slutt på gode relasjoner. Det er likevel nødvendig å skifte ut modellene etter hvert som de løpes «tomme».

En kjapp historikk får være utslagsgivende for hvem som må gå, eller i verste fall, kastet i søppelbøtta framover:

Mizuno terrengsko (øverst til venstre)
Ble tatt inn i løpeskofamilien i fjor vår, og har ikke fått utløp for sitt potensiale. Har vært med på 10-12 terrengturer, men disse tåler langt flere. Dessuten er de behagelige og lette på foten til å være denne type løpesko.

Konklusjon: En stayer

Adidas Boston Boost (i midten til venstre)
 En trofast sliter som er nyere enn Mizuno. Ble tatt opp som familiemedlem i forbindelse med #løpforthea-prosjektet, rett før 1. september i fjor. Etter et par prøveturer, ble de med til Odense på sitt første maraton og gjennomførte med glans. De har siden vært med på ytterligere to maraton og har skaffet meg to personlige rekorder. Slikt kvalifiserer ikke til søppel. 

Konklusjon: En stayer

Adidas Energy Boost (mørkeblå, nederst til venstre)
Disse skoene, altså. De kom inn i livet mitt en vakker vårdag i fjor og ble fort en favoritt. Først synes jeg de var for fine til å løpe med, så de har blitt brukt til både skjørt, kjole og jeans, før de ble forfremmet til å bære meg gjennom lange langturer, med god demping. De passer til alt, men er forferdelig slitne av å tilfredsstille eieren omtrent til hvilket antrekk det måtte være. Jeg sliter med å degradere de igjen.

Konklusjon: En stayer, som trolig blir stående igjen, men ikke som treningssko.

Du kan leser mer om mitt lidenskapelige forhold til løpesko HER.

Adidas Boston Boost (nederst i midten)
Mitt aller første
bekjentskap med Boston Boost. Disse har en spesiell plass i hjertet, da
de ble innkjøpt i Stockholm to timer før maratonstart et par km unna
Adidas-butikken lørdag 3. juni. Man husker spesielle datoer i livet,
ikke sant? Tok meg til ny rekord, og det gjorde de snaut tre måneder
senere også, i Stavanger maraton. Denne Boston-utgaven er det litt
retro-preg over. Jeg er mer på det elegante, men hallo – utseendet betyr
ikke alt. Lider valgets kvaler for dette parets videre skjebne. De kan
fort ende i kjelleren sammen med alle andre maratonsko (ja, jeg sparer
på dem). Jeg tror ikke beina mine har godt av flere kilometre i dette
selskapet – synd, men sant.

Konklusjon: Trolig et hjerteskjærende farvel og på gjensyn hver gang jeg går forbi maratonhylla i kjelleren, på vei til vaskerommet.

Adidas Boston Boost (øverst i midten)
Disse pakket jeg opp til 45-årsdagen min fra gode løpevenninner, til stor glede. Dette paret fikk raskt tilnavnet «coctailsko» grunnet sitt pene utseende (fersken og roségull, det liker jeg), og at man kun skal bruke dem ved festlige og høytidelige løpeanledninger. Jeg er nesten litt redde for de, og de blir ikke brukt så mye på trening. Jeg har en plan for disse i 2017, og de kommer garantert til å bli løpt mer med, snarere enn å gå. Selvsagt var det disse skoene som bar meg gjennom Curacao Marathon i november, de skled rett inn i den karibiske fargeskalaen.

Konklusjon: En stayer jeg har gitt en spesialoppdrag de neste 11 månedene.

Nike Pegasus 33 (øverst til høyre)
Det ferskeste medlemmet som flyttet inn med de andre for kort tid siden. Jeg har hatt to makne par tidligere, men de stakk den ene sønnen av med. Det ble ikke til at noen erstattet dem. Ikke før nå. Digger fargene, og etter én treningstur, digger jeg skoene allerede. Lette og med god støtdemping som gir fly-følelse.


Konklusjon: En stayer.

Adidas Energy Boost (i midten til høyre)
They had me at hello. Denne fine lysegrønne utgaven av Energy Boost, lå under juletreet og jeg ble sjarmert allerede da jeg flekket av papiret. Har du sett en søtere sukkertøy-utgave av noen løpesko. Jeg har ikke. Mintgrønn og rosa. Hurra for Adidas som lager feminine sko for oss som er over gjennomsnittet opptatt av fargekombinasjoner. I tillegg har de mange gode egenskaper. De er gode i det lange løp, og det er et godt tegn. Mengdetreningssko som er lett, men med solid støtdemping. Disse liker jeg ikke å løpe med hvis det er sørpete ute, det må være tørt og fint.

Konklusjon: En stayer som jeg også liker å bruke på jobb til jeans.

Adidas Boston Boost (nederst til høyre)
Fifty shades of grey. Neida. De er både grå, med innslag av oransje og grønt, og har hvit såle. Faktisk mye penere i virkeligheten enn på bilder. Så det så. Som sine søsken skuffer heller ikke denne Boston-utgaven. Faktisk stilles den også, sammen med sin bittelitt penere storesøster, store krav til i 2017. Jeg håper den henger med i svingene.

Konklusjon: En stayer.