Bildet som sier alt

Bildet som sier alt

Noen øyeblikk er for evigheten. 29. august 2015 klokka 12.45 var et slikt øyeblikk.

29. august kl 09.00: To spente løpefrøkner i neongule t-skjorter, legger ut på 42,2 km i og rundt Stavanger.

29. august kl 12.45: To løpefrøkner har svette, neongule t-skjorter på,  de har fremdeles sprut i beina og løper inn til ny pers.

30 sekunder senere, etter å ha fått medaljen rundt halsen, legger en av dem seg rett ned på bakken mens den andre holder rundt armene. Det er jeg som ligger strak ut på asfalten, mens min løpevenninne Oddveig bøyer seg ned og tar rundt armene mine. Hvilke ord som ble utvekslet, husker jeg faktisk ikke.

Det holdt helt inn denne gangen. Vi snakker ikke om en stor idrettsprestasjon i den store sammenhengen, men en prestasjon det lå mye vilje bak. Det var mitt maraton nummer 14, og Oddveigs fjerde. Tre av dem hadde vi løpt sammen omtrent fra start til mål.

3 timer og 45 minutters spenning, slit, irritasjon, oppgitthet, men også optimisme, fikk utløp og ble erstattet av seiersglede, endorfinrus, lettelse og tilfredshet.

Bildet du ser ovenfor, er favorittbildet mitt framfor noen andre løpebilder og lagbilder jeg opp gjennom årene har vært med på. Følelsene ligger tjukt utenpå.

Og det gjør det ekstra spesielt å ikke være alene.

La oss ta det først som sist; jeg er en stor egoist som stort sett gjør det jeg vil, og som passer meg. Jeg elsker lagfølelsen, men var en egoist på parketten og også en stor egoist innenfor 16-meteren på gressmatta da jeg fikk ballen. Helt sant. Såpass selvinnsikt har jeg. Og jeg kan le litt av det nå, en god del år senere.

Heldigvis har jeg blitt voksnere i hodet. Jeg ser verdien av samarbeid. For å bli bedre. For å ta et skritt videre i riktig retning. Det handler også i stor grad om lojalitet. Det føles godt å være lojal.

Den solrike august-lørdagen i fjor kjente jeg for alvor på den enorme lykkefølelsen (ja, jeg vet det er klisjé, men la gå) det er å oppnå resultater sammen.


For det gjør absolutt noe med hodet når man deler mye på veien mot et bestemt mål.

• Å legge seg tidlig en fredag kveld for å kunne stå opp kl 7 lørdag morgen for å løpe 3 mil

• Å stå opp tidlig en dag i uka, og løpe de 45 minuttene før jobb selv om det er pøsregn og stiv kuling

• Å grine seg gjennom mila fordi du er så lei og oppgitt, mens løpefølget låner ørene de 50 minuttene det står på

• Å kjøre 3 mil hver vei for å holde den andre med løpselskap i 10 kilometer

• Å ta masse selfies etter tidlige, seine, harde og lette treningsøkter

• Å reise på utenlands marataonturer

•  Å danse etter norsk popmusikk (fordi det var de eneste tilgjengelige, omtrent) som ungene liker på hotellrommet – med medaljen trygt hengende rundt halsen

• Å gå på hotellrommet tidlig dagen før løpet for å ta take away-mat og cola med opp i senga

 • Å våkne fordi hun i senga ved siden av har tatt en sovetablett og tror at gardinene ramler ned og at nattbordet plutselig har fått bein og går sin vei, og du må overbevise henne om at det hele bare er tull

• Å drikke bobler dagen etter det hardeste maratonet noensinne, på en takterrasse i Athen, med over 20 grader, med solbrillene på og med utsikt rett mot Akropolis.

• Å stå i prøverommet sammen midt på Champs Elysés for å prøve hvite bukser og vurdere om man ser okei ut i hvit bukse i det hele tatt (ja, begge kom hjem med hvite bukser i kofferten)

• Å hyle av glede fordi hotellrommet ser bedre ut i virkeligheten enn på bilder og fordi vi har fått egen terrasse til morgenkaffen

• Å løpe sammen over målstreken etter 4,2 mil på Olympiastadion i Amsterdam på ny pers. Være glad for at slitet er over, men likevel skuffet over det man trodde skulle bli ei bedre sluttid.

Glade løpere 20 meter før mål i Amsterdam, like etterpå skuffa fordi tida ikke ble som ønsket

Eksemplene er bare noen få av utallige minner. Det bygges lojalitet og respekt av slikt.

Oddveig løp ikke fra meg ved 29 km fordi om hun hadde mest fres i beina da og lett kunne gjort det. Jeg løp ikke fra henne da det gjenstod 5 km, selv om rollene på det tidspunktet var byttet om og jeg kunne dratt fra henne.

Det er slik det er å være et team.  Og da jeg løp over
målstreken 29. august 2015, klokka 12.45. var det nettopp dét jeg kjente
på.

Nøyaktig tre måneder senere, 29. november 2015 kl 12.38 løp jeg alene over målstreken i Firenze. Men jeg var ikke alene. Kvinnen som hadde sørget for, gjennom å ofre fritid på å motivere og trene meg til å løpe under 3.40, hadde riktig nok kommet i mål 24 minutter tidligere – men det var storartet teamwork likevel. Fordi jeg ikke hadde kommet dit uten den drahjelpen gjennom de seks foregående månedene.

Lagfølelsen. Lite slår den.

Oddveig og jeg etter Stavanger maraton, 29.08.15

Prosjektleder Kathrine og jeg etter Firenze maraton, 29.11.15