Curacao, del 3: The race

Curacao, del 3: The race

Det er 5 uker og 3 dager siden mitt livs mest spesielle maraton. Gjør deg klar for løpsrapport. 

Tre dager etter ankomst var tida inne. To gode treningsdager, hver med 21.1 km i beina og mål om at KLM Curacao Marathon skulle bli en opplevelse uten tidsjag. Natt til søndag 27. november var jeg og løpefølge Kathrine klare.

Det er noe eget med å stå opp kl 01.45 for å rekke frokost kl 02.30 og starte å løpe halvannen time senere – midt på bekmørke natta. Men det er slik maraton på disse breddegrader foregår, man må starte så tidlig for å unngå den verste varmen som melder seg etter soloppgang rundt halv sju.

Vi spiste frokost på stranda, fikk god kaffe og ruslet opp til startområdet et kvarter før det braket løs. Spente på hva som ventet av å løpe i 30 graders varme i rundt fire timer. Og vi var spente på om regnet, som hadde herjet de to siste døgnene, holdt seg unna…

Der. Så var vi i gang. En del av løypa kjente vi fra før, da vi hadde løpt de to dagene i forkant. Men det var mørkt. Veldig mørkt. Derfor stod det etter hvert politifolk med lyskastere for hver hundrede meter omtrent, så slapp vi å snuble..

Det var snaut 5 km inn til sentrum, og der ventet ei julepyntet bro over til andre siden av «byen». Svetten silte allerede, selv om tempoet lå på sluttid 4 timer.

Det gikk ikke for fort. Slettene gikk unna og den første motbakken, en lang en, kom etter 9 km. Så bar det utfor, og innover mot trange sentrumsgater før det kom enda en stigning. Det virket som den aldri tok slutt, og etter et par km stod jeg på toppen av en av verdens høyeste broer, Julianna bridge. 15 km var unnagjort totalt. Det er forbudt å gå over denne til vanlig, så jeg tok noen sekunders hvile og filmet et par snutter, før jeg løp videre ned mot passering for å ta fatt på runde to. Kathrine så jeg ikke noe til, men antok hun lå et stykke foran meg.

Det nærmet seg passering for halvmaraton. Da vi rundet startområdet, stod halvmaraton-folket klare. Det var en del flere deltakere enn på den hele distansen (kun 92 personer løp hel), og det var mye folk som hadde møtt fram for å heie. Litt lysere, men sola hadde ikke helt stått opp. Klokka hadde ikke passert seks. Det passet fin at sola ikke hadde stått opp, for jeg kunne bare vrengt av meg singleten, som kunne vris av svette. 31 grader så jeg på et skilt. Det er varmt.

Innover mot sentrum nok en gang. Ny passering av julepyntede Charlotte-bridge. Jeg kastet et blikk på de pastellfargede husene. Curacao er full av motiver – over alt.

Jeg passerte en del menn bortover sletta. Det gir alltid en boost, særlig når beina kjennes litt stive. Jeg tenkte på stigningen som nærmet seg. Jeg stoppet halvveis og gikk i hurtig tempo framfor å løpe og tror ikke jeg tapte mange sekundene på det. Men så var det ikke for å sette pers jeg var her for, det måtte jeg stadig minne meg selv om.

Done. Nedover, rulle lett og løpe litt flatt før nytt møte med en av verdens høyeste broer. Det var mange som hadde begynt å gå, det gjorde jeg også innimellom, for de verste partiene var bratte.

36 km og jeg stod på toppen igjen. Der stod det ei rekke med polifolk av sikkerhetsmessige årsaker (folk hopper fra denne broa, fikk vi vite). Jeg traff på et hollandsk ektepar og tok følge med dem et par km nedover. Det er nå den aller beste delen av et maraton starter.

Klokka viste at 4 timer trolig ikke ville nås, men det betydde lite. Jeg kostet på meg et smil der jeg løp i de trange smauene før det siste, tre kilometer lange strekket som startet akkurat utenfor hotellet vårt.

Et drøyt kvarters løping igjen. Det er ikke lenge. Folk kom løpende i mot, for nå hadde både 5 og 10 km-distansen startet.

Det var søndag morgen, klokka hadde så vidt passert åtte, og jeg løp i mål på et maraton på ei karibisk strand. Jeg måtte nesten klype meg i armen. Det trengte jeg ikke. Jeg fikk øye på Kathrine, hun hadde blitt nummer 2. Jeg håpet i noen sekunder at det ikke hadde vært flere kvinner mellom meg og henne, men det var 2. Nummer 5 er ikke så verst når man løper på over 4 timer og en halvtime seinere enn persen. Det samme var tilfelle for Kathrine.

Men akkurat dét stod ikke i fokus. Fokuset var å finne to strandstoler, få på bikinien og finne strandbaren, ta de obligatoriske after run-bildene og vente på premieutdeling, som skjedde med brask og bram. Her var alt nøye planlagt, med trommer, taler og ordentlige pokaler. Strandparty på formiddagen, smilende mennesker over alt, og sol fra skyfri himmel.

KLM Curacao maraton ble i 2016 arrangert for tredje gang. Et flott konsept, hvor du kan løpe fire distanser; 5, 10, halv- eller helmaraton.

Jeg sa til meg selv i 2011, da jeg løp mitt første maraton i New York, at det var en once in a lifetime-experience. Det samme tenkte jeg først om Curacao. Jeg dro til NY for å løpe også i 2013.

Det meste tyder på at det blir gjensyn med denne fascinerende løypa, atmosfæren – fire dager og netter på øya var ikke nok.

Fortsettelse følger i morgen med oppdateringer fra våre tre siste dager på naboøya Aruba. Der ble det også løpt noen kilometre…