Den dagen

Den dagen

I dag feirer jeg et aldri så lite jubileum. Det er to år siden jeg løp 30 km for første gang. Kanskje ikke så rart jeg husker det, for akkurat den lørdagsmorgenen jeg hadde pekt meg ut, opprant med ikke mindre enn 23 grader klokka 8 om morgenen. Da gikk startskuddet for min ferd, som ble avsluttet nokså nøyaktig 2 timer og 48 minutter senere, med en snittfart på 5.38 per km.

Slik så det ut denne oktobermorgenen i 2011 – hadde løpt 3,5 km, klokka er ca 08.20.

Og slik så det ut på hjemturen, noen hundre meter bortenfor, hadde da løpt 27 km:

Det var fem uker før jeg skulle løpe mitt første maraton, i New York. En målsetting var nemlig å ha fullført et maraton før fylte 40 – det nådde jeg med 11 dagers margin.

Litt over fire uker før jeg igjen står på startstreken i Staten Island, klar til å legge Manhattan for mine føtter, har jeg fremdeles til gode å ha en ordentlig rolig langtur på samvittigheten. Den skal imidlertid tas om 9 dager,  da er det tre og en halv uke igjen. Ifølge Waitz-programmet er det i passe avstand før løpet, ser hun har lagt inn 30 km tre uker før selve maratonet.

Vel – noen synes kanskje det er vel nerdete å gå rundt å huske på datoer, men jeg liker å tenke tilbake på viktige milepæler. Som jeg husker min første håndballkamp eller en spesiell scoring på fotballbane, er det enkelte løpsminner som er mer verdt å ta vare på enn andre.

 Jæren på sitt vakreste – blinkskudd tatt i dag (har tatt samme bilde før…)

Jeg husker første gang jeg løp 14 km sammenhengende. Jeg var 19 år og spilte håndball i første divisjon. Den datoen klarer jeg ikke å ta igjen, men husker den klare og skarpe høstlufta på Oppsal. Vi løp fra Trasophallen (for de av dere som er kjent) opp i Østmarka, rundt Nøklevann og litt opp og ned, fram og tilbake, før vi kom tilbake til hallen. Jeg var helt gåen, det var det verste jeg noen gang hadde gjort.

20 år senere løp jeg mitt første halvmaraton, 6. november 2010. Rusa på alt som kunne krype og gå av endorfiner meldte jeg meg samme dag på New York, og 365 dager senere var første maraton fullført på 4 timer og 17 minutter.

I dag, 1. oktober 2013, kom det uventet en pakke i posten. 1. premie i klasse K40-44 i Stavanger maraton 31. august. Sant skal sies, det var riktig nok ikke en haug med deltakere i denne klassen, men det var noen og dem slo jeg altså. Stas. Min første løpspremie noensinne. Premie er premie, og som ei klok dame kommenterte; du slo alle de som ikke startet, Trude. Sant nok. Og da har man vel lov tl å være litt kry.

 33 dager igjen.

4 Comments

  • Anonym Posted 2. oktober 2013 15:18

    Gratulerer med 1. Plass i Stavanger! Så kjekt:-):-)
    Det nærmer seg NYC-marathon. Det blir veldig spennende! Håper vi sees snart! Hilsen fra Eline

  • Anonym Posted 3. oktober 2013 09:22

    Mykje kjekk lesning her. Helsing Glenn Madland

  • Trude Posted 9. oktober 2013 18:25

    Takk for det – du er hjertelig velkommen til å følge med videre:-)

  • Trude Posted 9. oktober 2013 18:25

    Lykke til, du også – det er ikke lenge igjen, vi får vel til å treffes i NY, håper jeg:-)

Comments are closed.