Enda et prosjekt «3.XX.XX»

Enda et prosjekt «3.XX.XX»

 – Hvordan tar du godpraten med deg selv?

Vi hadde løpt et par kilometer i Sørmarka, da spørsmålet kom fra prosjektleder Kathrine. Sånn litt overrumplende. Jeg begynte å plapre i vei, men ble fort avbrutt.

– Nei, nei. Det der er ikke godprat, sa hun.

– Neivel, da.

Jeg kjente at det var et ufordrende spørsmål som jeg ikke umiddelbart hadde liggende et klart svar på. Hm….

Prosjektlederen pratet litt om seg selv og hvordan hun tenker når hun skal gi seg selv en boost i treninga, når hun skal motivere seg selv. For hvorfor driver man og løper 70-80-90-100, ja, enda flere kilometre i uka (ikke jeg, men hun – jeg er i nedre del av skalaen).

Selv irriterer hun seg litt over det hun selv mener er ei for dårlig halvmaratontid.

– Jeg tenker for ofte at jeg ikke løper bra nok, fort nok. Men så prøver jeg å snu litt på det – jeg er 48 år, ikke 28 eller 38. Jeg har en kropp som fungerer og jeg er sterk. Jeg har en kropp som tåler mye trening. Det er en typisk dameting, det å aldri føle seg bra nok, flink nok, pen nok, tynn nok, at man ikke strekker til. Vi sammenligner oss for ofte med andre. Det er egentlig en tulleting. Man kjenner ikke de andres forutsetninger. Kanskje har de høyere oksygenopptak, kanskje høyere terskelnivå – kanskje er det fysiske momenter, som bare er der, som gjør at vi presterer ulikt til tross for noenlunde lik treningsmengde og dermed antar at vi har de samme forutsetningene for å prestere? Tenk litt på det.

 Prosjektlederen i sitt rette element – Sørmarka.

«You are not in it to win it», avsluttet hun, før spørsmålet kom på nytt:

– Sånn – hvordan tar du godpraten med deg selv, Trude Håland?

– Eh. Jeg tenker at jeg er god på å strukturere. Jeg er god til å organisere inn trening i hverdagen uansett, faktisk.

– Ikke faktisk. Ikke si det. Du er god til å organisere trening inn i hverdagen. Punktum.

– Når jeg bestemmer meg for noe, så gjør jeg det. Faktisk.

– Ikke faktisk. Du gjør det du bestemmer deg for. Punktum.

 I Sørmarka – etter litt for mange bakker for min smak…

Og sånn gikk praten – opp bakker i rolig tempo, av og til gående, fordi undertegnede synes det ble i bratteste laget. Sørmarka i Stavanger er ikke for pyser, og jeg hadde nesten glemt hvordan det er å løpe i bakker, for det har jeg ikke gjort på lang tid. Ikke i 2016, i hvert fall.

Vi pratet om forestående løp, og jeg sa til prosjektlederen at jeg synes hun er rå.

– Du snakker hele tida om alle andre at de er så råe. Hva med deg selv? Løp ikke du et halvmaraton den ene dagen og sekstimers-løp under et døgn senere.

– Jo, men… Det var jo bare å løpe under to timer på det halve..

– Du er rå. Punktum.

Godpraten er nødvendig. Det er viktig å minne seg selv på det man vet man er god på, kanskje reflektere litt tilbake.

Godpraten er én ting, økt treningsmengde en helt annen. Før prosjekt «3.39.59» lå jeg rundt 50-55 km i uka, uten klart skille mellom øktene og ofte uten en plan. Noen justeringer og måneder senere, var jeg der jeg skulle være og treningsmengden ble økt med ca 10 km per uke.

Nå er tida inne for å øke ytterligere. Skal jeg løpe raskere, må det løpes enda lengre hver eneste uke. Der er prosjektlederen klokkeklar.

– 90 km i uka.

– Er du gal? Nei, det klarer jeg ikke. Annenhver uke går det i hvert fall ikke. Vi sier 80.

Jeg prøvde med et kompromiss, fordi jeg vet at å nevne 70 ikke hadde nyttet.

– 80 it is.

– Og, du, hva skal vi jobbe mot framover. Altså når det gjelder nytt tidsmål. Klarer jeg 3.29.59.

Jeg pustet og peste meg opp en av de raskeste bakkene. Prosjektlederen og Bella (hunden) lå noen skritt foran.

 Bella ble litt trøtt mot slutten…

– Når tenker du det skal skje?

– September, oktober november – ish. Eller noe sånt.

– November.

– Så vi sier 3.29.59, da?

– 3.29.59. Punktum.

Har jeg tatt meg vann over hodet, med å prøve å øke 
treningsmengde og ambisiøst tidsmål?
Håper jeg ikke trenger å se langt etter pers, i hvert fall.