– Er det like langt enda?

– Er det like langt enda?

Her om dagen tikket det inn en melding i innboksen på Facebook:

– Synes du maratondistansen har blitt «kortere» når du har løpt den så mange ganger?

Svaret på spørsmålet: Tja.

Jeg har ingen problemer med å huske tilbake til da jeg hadde løpt 10-12 km på trening og synes jeg hadde vært skikkelig flink og at det var ordentlig langt. Over ei mil. Da jeg stilte på startstreken i mitt første halvmaraton i 2010, var lengste distanse i forkant, 14 km, og  21,1 km føltes uendelig langt den gang.

Ett år senere stod jeg spent og ventet på startsignalet i Staten Island. 42,2 km skulle tilbakelegges i New Yorks fem bydeler. Og det var langt. Virkelig. Den 30 km lange turen jeg hadde hatt noen uker i forveien hadde gitt meg en indikasjon på lengden – men å løpe 12 km til når du er sliten, er ikke bare, bare.

6. november 2011, New York – det aller første

Siden  den strålende novemberdagen i New York 2011, har det gått slag i slag, med 2-3-4-5-6 årlige maratondeltakelser. Og ja, lengden føles mer overkommelig for hvert løp. Det er ikke så skremmende lenger å skulle løpe over fire mil. For uinnvidde høres det nesten crazy ut, men det er det altså ikke. Man kommer seg gjennom.

Efaringen gjør at det er lettere å motivere seg til 42 kilometers løping, og jeg tror jeg har blitt flinkere til å senke skuldrene, til tross for at jeg alltid forventer ei bedre tid enn forrige løp. Jeg har dessuten begynt å visualisere mer underveis – et godt verktøy for å få kilometrene unna. Jeg tenker hele tiden på en fast treningstrasé hjemme, og sammenligner den med hvor langt jeg har kommet i løypa. Ellers er også forberedelsene litt mer så som så. Jeg tar ting mer med ro.  Det merker jeg selv, og det merker også omgivelsene. Som i Amsterdam, da jeg hadde mista laderen til klokka og ikke gikk av hengslene av den grunn. Jeg har en plan B.

Med lånt klokke på armen, 3 km igjen i Amsterdam
 

– Hadde dette vært for et år siden, hadde du klikka, sa mitt løpefølge da vi stod på Olympiastadion like før det braket løs.

– Har himmelen ramla ned, spurte min far en av sønnene mine, da han mistet iPhonen så glasset knuste for n´te gang. En frustrert, illsint og veldig lei 12 og et halvt-åring ble fort rolig da han fikk det spørsmålet. Alt ordner seg. Som regel. Det gikk til og med an å få nytt glass til en iPhone 5C selv om vi var i en bitteliten by sørøst på Kreta. Tilfeldigvis kjente servitøren på vår faste taverna en som gjorde slike reparasjoner. Det ordnet seg, og det faktisk ganske kjapt.

Det er fem dager til maraton nummer 17 står for tur,  men er ikke helt i tankene – enda, men det ordner seg. I mitt hode var det nummer 16, men Firenze har blitt et bonusløp, som følge av et inngått samarbeid med KLM. Dette samarbeidet som ble offisielt for et par uker siden, gjør at jeg får flere slike framover, i hvert fall det neste halve året.

Jeg drar til Firenze lørdag morgen, løper søndag morgen og hjem igjen mandag formiddag. Med andre ord en liten, kjapp svipptur. Prosjektleder Kathrine er også med, som både reise- og løpefølge – det siste ikke helt bokstavelig, men vi står i hvert fall på samme startstrek.

– Er du klar til søndag, spurte ei venninne i går. Det er jo under en uke igjen til du skal løpe, og du har kveldsvakter og morgenvakter om hverandre på jobb, i tillegg til guttene. Greier du å roe deg ned og strukturere?

Det ordner seg. Som regel. Jeg er klar når jeg må være klar. Det er det viktigste. Og kanskje føles maraton nummer 17 bittelitt kortere enn de 16 andre. Det er lov å håpe. Men himmelen ramler ikke ned om det ikke blir 3.39.59.

#flying blue #flying high #running fast #klmtakesyouthere #firenzemarathon2015

1 Comment

  • Jeanette Posted 11. desember 2015 14:23

    Så artig å lese dine betraktninger om distansen. Jeg har akkurat løpt mine 2 første (med bare 3 uker mellom). Det sier seg at restitusjonen ble litt lenger etter løp 2… Har et håp om å løpe mitt 3.løp enda raskere. Må bare øke treningsmengden… ha en fin dag!

Comments are closed.