Frøylandsvatnet rundt

Frøylandsvatnet rundt

Lørdag deltok jeg i Frøylandsvatnet rundt for fjerde gang på rad, første gang jeg løp denne 16, 6 km lange runden, var i 2011. Jeg har deltatt med varierende tider, fra 1.29 første gang, via 1.22 i 2012, 1.18 i 2013 og nå på 1.22 igjen.

Siden jeg er journalist, og en av oppgavene mine er å dekke løp jeg selv ønsker å delta i, pleier jeg å avatale med arrangøren i forkant om tidligere start. På lørdag betydde det en time før alle andre. Men med en slik startordning, følger flere ulemper enn fordeler. Forden er forresten at jeg er ferdig før alle andre… Ulempen ved å springe alene, er at du ikke klarer å presse deg maks, iallfall klarer ikke jeg dette, i tillegg er det ikke satt opp drikkestasjoner så tidlig, og når man i tillegg har glemt drikkebeltet, blir det tøft…. Og enda en ting, som ikke skyldes andre enn meg selv, er at det er lite smart å ankomme start 13.25, når avtalt tid er 13.30… Det ble bare å hive fra seg penn, papir og kamera og løpe av gårde.

Angående manglende drikkebelte,  fikk jeg uventet hjelp fra ei sykkelpulje, som jeg måtte stoppe og be om å få litt drikke fra etter 5 km (tusen takk, team Simplicity fra Vigrestad), og dessuten  fra en publikummer, som kjørte og kjøpte ei Imsdal til meg (tusen takk, Morten). På siste drikkestasjon, 3-4 km før mål, var det heldgvis folk og dermed god saft å få.

Kort sagt – målet var å holde 5.00 per km i snitt, og jeg kom inn på 5.01 i snitt- det er jeg fornøyd med. I fjor løp jeg sammen med resten av deltakerne, og opplevde nå hvor stor forskjellen egentlig er på single- og fellesstart.

Frøylandsvatnet rund er et supert arrangement,  jeg gleder meg like mye i forkant hvert år. Brus, vann, grillmat, frukt og energisjokokolade – det var bare å forsyne seg etter målgang. Ellers er det alltid like hyggelig å treffe på løpeglade mennesker, og dem er det mange av.

Traff blant annet på Eline Øidvin, ei tøff dame, som løper med ledsager fordi hun er synshemmet. Jeg treffer på Eline med jevne mellomrom og er imponert over det hun får til og over det alltid gode humøret hennes. Denne gangen løp hun med Øystein, som perset på distansen. Dama presser nemlig sine ledsagere.