Hva er jeg like god på som Tommy Høiland?

Hva er jeg like god på som Tommy Høiland?

Det dreier seg i hvert fall ikke om at vi er like flinke til å spille fotball, selv om undertegnede faktisk kan skilte med ti sesonger på gressmatta.

Jeg fascineres av utøvere som tenker litt utenfor boksen og som har en tendens til å gå sine egne veier, gjør valg som er litt utenfor den kjedelige A4-ramma. Høiland er en slik person, og som fotballspiller er han enten elsket eller hatet. Jeg og mine to snart 13-åringer heier iherdig på den ferske Strømsgodset-spilleren, som altså har en fortid i Bryne, Viking, Sandnes Ulf og Molde, samt et halvt års gjesteopptreden i Lillestrøm. Vi heier på «underdogs», de som, på grunn av en enorm indre drivkraft, går på videre, uansett kritikk, uansett motgang. De som reiser seg gang på gang, når mange tror det er over.

Høiland har noe med seg som tydeligvis er gull verdt for lagene han spiller for, selv om det også i løpet av karrieren har vært tunge stunder der mye har buttet i mot. I 2012 intervjuet jeg han i jobben min som journalist, og fulgte han på trening og tok en prat på sidelinja.

Men hva er jeg like god på som denne fotballspilleren? Det var jo det som var tittelen på innlegget.

For et par år siden var jeg med i en uhøytidelig konkurranse, der jeg va på lag med en av de tidligere Bryne-storhetene. For han kom det brått på at jeg tok dette alvorlig, og følgende kommentar kom helt spontant: «Du har et like stort konkurranseinstinkt som Tommy Høiland, om ikke større».

Jeg humret litt for meg selv, og jeg humrer like godt enda når jeg tenker på den uttalelsen. Jeg stiller nemlig inn på en annen frekvens når det gjelder å konkurrere, og innrømmer først som sist at jeg blir sur når jeg ikke lykkes, enten det dreier seg om å få høyest klikktall på saker på jobb (uavhengig av utgangspunkt, noen saker er jo mer klikkbare enn andre, selvsagt). Jeg blir dritsur hvis jeg ikke innfrir egne forventninger, utfra det jeg mener er forutsetningene og dermed mulig å oppnå – som i løp. Når jeg står på startstreken vet jeg at jeg ikke alltid kan vinne, men jeg konkurrerer sykt med meg selv og de motstanderne jeg vet jeg er kapabel til å slå. Dessuten, jeg trigges også av de som tviler. Når noen sier til meg at det vil jeg aldri klare, stiger motivasjonen for å bevise at det faktisk er mulig.

Jada, jada, jada. Jeg har tatt til tårene i målområde etter et maraton – i rein skuffelse, frustrasjon og ergrelse fordi jeg løp dårligere enn de jeg mente jeg etter eget hode og utfra forberedelser ville slå.

 Tårene vises ikke, men etter Paris maraton, hvor jeg selv følte jeg mislyktes utfra
egne forutsetninger, måtte jeg ha et kvarter for meg selv i målområdet.

Jada, jada, jada. Jeg vet det er utrolig barnslig, men samtidig mener jeg at det sterkt utviklede konkurranseinstinktet har gjort meg hard i hodet. Jeg tåler en del. Mye, faktisk. Det skal ekstremt mye til for at jeg melder forfall til trening, jobb eller andre ting. Jeg VIL alltid gjennomføre. Det har med konkurransinstinktet å gjøre. Jeg skulker sjelden unna.

Når man vil noe nok.

Når det er sagt, håper jeg Tommy Høilands engasjement og vilje gjør skaffer han mange scoringer, straffekast og sørger for sydlige temperaturer på avisoverskriftene kommende sesong.