Hva nå, liksom?

Hva nå, liksom?

18 maraton, det siste i Dubai for halvannen uke siden. Jeg har så vidt kommet meg ut av den sedvanlige maratonbobla jeg går inn i noen dager før løpet og som er vanskelig å befri seg fra før en stund etter fullførte 42 195 meter.

Det er langt å løpe 4,2 mil. Veldig langt. Men jeg elsker det. Jeg elsker å stå på startstreken og ikke helt vite om det går min vei denne gangen. Den spenningen driver meg. Den har drevet meg til 18 maratonmedaljer og den skal drive meg til enda flere.

Men jeg er ikke en som løper bare for å løpe lengre. Dessverre, kanskje, men at man ønsker å strekke strikken litt lengre for hvert fullførte maraton, tror jeg er helt naturlig, fram til man når et slags metningspunkt for hva som er mulig å oppnå.

Det går i etappevis. For min del var det først 4-timersgrensa, så et par nedturer, og deretter var det å løpe under 3.55, så stjele nye fem minutter, til under 3.50. Derfra var det snakk om å heve lista med ti minutter i ett jafs. Det trengte jeg to forsøk over 5 måneder for å klare. 

3.38.58. Hva nå, liksom?

– Det er ei god tid, sier mange.

– Joda, men neida. Er det nå det?

For mange virker det uoppnåelig, men når man omgås løpere og løperinner, for den saks skyld, slår konkurranseinstinktet inn for fullt Kan de, kan jeg. Jeg blir litt sånn fandeninvolsk. Det betyr ikke at jeg sammenligner egne prestasjoner med alle andre, men noen – de jeg mener det er mulig å strekke seg etter og som for meg fungerer som god motivasjon – positivt ment.

I mitt hode er 3.38.58 innafor, men ikke godt nok. Det skal jeg ærlig innrømme. Mye vil ha mer. Slik er det med de fleste ting i livet. Har man tjent hundre kroner, vil man tjene hundre til og har man først løpt fem minutter fortere enn sist, vil man forbedre seg neste gang. Det er et naturlig instinkt å ville mer.

Grovarbeidet for det neste steget på mine egen maratonstige er imidlertid unnagjort – treninga er satt i system og ifølge de som har virkelig peiling, dreier de neste minuttene seg om detaljer. At jeg trener bittelitt smartere og at jeg følger treningsplanen fra uke til uke.

For min del er det den mest ufordrende delen. Å følge en plan til punkt og prikke. Ikke fordi jeg ikke liker planer, for de gjør jeg, men jeg vil så mye – jeg vil ha med meg alt. Jeg vil være flink på jobben, jeg vil være ei super mor, jeg vil se alle håndball og fotballkamper sønnene mine spiller, og jeg vil ha et rent og pent hus, jeg vil være sosial og jeg vil trene mye. Og jeg vil sitte på kafé og leser aviser til de kaster meg ut. Til nå har jeg gjort nesten alt dette, uten at jeg skal påberope meg tittelen «supermor». Og om jeg er flink i jobben min? Tja, av og til. Det hender. Og det hender at jeg ikke er så veldig flink. Jeg har heller aldri blitt kastet ut av en kafé fordi jeg ikke har rukket å komme gjennom avishaugen.

Utfordringen blir å selektere. Velge ut. Prioritere. Det betyr at jeg kan være mindre sosial, det betyr også at jeg ikke kan få med meg alt til enhver tid. Jeg vet det blir en prøvelse, men jeg må prøve. Resultater kommer ikke av seg selv, de kommer etter dedikert arbeid, altså grundige forberedelser – ikke bare 70 prosent, men 110.

Prosjektleder Kathrine er streng på dette området og kaller en spade for en spade:

Denne meldingen var ikke spesielt streng, men svar på hva jeg må gjøre for å yte enda litt bedre.. Men jeg er smertelig klar over hva hun mener om at jeg fyker rund på altfor mye.

Jeg har derfor gitt meg selv oppgave i å være mer hjemme, altså ikke ha mer enn 1 sosial avtale de ukene jeg er alene. Jeg må bli flinkere til å si nei. Jeg sier altfor ofte ja når jeg mener nei.

Det høres uendelig mye lettere ut når jeg skriver det enn når det kommer til gjennomføringen. Men denne uka har jeg vært flink. Ingen sosiale avtaler før lørdag kveld. Tidlig i seng fredag for å løpe 28 km som står på planen for lørdag.

Det er for tidlig å klappe seg på skuldra, for uka er ennå ung.

Og hva neste tidsmål blir – det bestemmer prosjektlederen og jeg i fellesskap en av de nærmeste dagene. Da venter strategimøte – uten treningstøy, men over en kopp kaffe. Og nei, det er ikke en sosial avtale, det er et ledd i forberedelsene til en ny løpesesong.

 Foto: Kjetil Alsvik