In between

In between

Denne høsten har maraton-deltakelsene kommet tett. Sju uker mellom Stavanger og Amsterdam, deretter tre uker til halvmaraton og ultraløp og nye tre uker til Firenze skal gjennomføres 29. november.

Det betyr mye (ufrivillig) hvile og litt tid til ettertanke. Ble 2015 slik jeg drømte om? Dårligere? Bedre?

Etter sist helgs 77,4 km løping fordelt på halvmaraton og ultraløp dagen etter, var det selvsagt dags for å poste bilder på Instagram og Facebook. Jeg er ydmyk for alle flotte kommentarer og fine ord, på samme måte som jeg ikke selv synes det er så fantastisk. Derfor ble jeg så glad da ei jeg kjenner godt, kommenterte følgende på et instagram-motiv postet søndag ettermiddag:

«Fantastisk!!! Dere har formen til det. Flinke og jobber jevnt».

Jepp, det er det jeg gjør. Jeg løper jevnt og trutt uke inn og uke ut. 50-55 km har blitt til 60-65 km hver eneste uke, noen uker med litt flere kilometer i beina. Unntakene er når jeg trapper ned før eller etter et maraton.

Ovenfornevnte kommentar sier litt mer enn at det er så «fantastisk». Jeg har til enhver tid god nok form til å løpe hvor langt jeg vil omtrent, og kan melde meg på et maraton når som helst, uten å tenke at jeg må trene meg opp til det. Slik vil jeg ha det og slik blir det framover også. At det går an å løpe to såpass harde konkurranser to dager på rappen, er overkommelig dersom man har kontinuitet i treninga. Det er på samme måte som andre prioriterer andre treningsformer. Men det ligger hardt arbeid bak. Du må ha stayerevne.

«At du orker» er også en kommentar jeg til stadighet møter. For meg er det ikke noe å orke.