Intervallglede

Intervallglede

Ukene flyr avgårde, og det gjør jeg også for tida. Iallfall er det godt å kjenne at beina føles lettere enn på lenge. Tirsdag hadde jeg avtalt intervall utendørs med Janne, som jeg løper fast med annenhver uke. Vi varierer mellom langturer og intervalløkter når vi trener sammen. Begge følger hver sine Grete Waitz-program fram mot London Marathon, som for alvor begynner å nærme seg, og i går stod 6×1000 meter på agendaen.

Bildet er knipset i en av pausene (som vi jogget langsomt i)
 
 Vi startet økta med tre kilometer oppvarming og hadde hver våre mål om fart på de seks tusen-metrene. Det er det som er det geniale med intervalltrening, at selv om man ikke løper like fort, er det sosialt under oppvarmingen, i pausene og når vi løper oss ned. Mitt utganspunkt var å ligge rett under 5.00 i snitt på hvert eneste drag. Å holde intensiteten like høy under alle dragene, gir god kvalitet og man føler virkelig at man får tatt seg ut.
Det gjorde jeg også. Jeg åpnet litt forsiktig, og lå rett under 5.00 på den første tusen-meterne, før jeg dro mer på og økte tempoet på de fem resterende. Lå mellom 4.15-4.45, noe jeg er godt fornøyd med. Det beste var at beina kjentes like lette ut da siste drag var gjennomført, dessuten er vi nøye på nedløpinga, og hadde vel drøyt tre kilometer igjen etter intervall-sekvensen.
Da en hund kom og ødela de siset hundre meterne av siste drag, måtte jeg stoppe tida. Jeg var ikke særlig høy i hatten da en hund som lignet på en schæfer, stod og glefset mot meg og ignorerte eierens signaler om å komme seg vekk. Derfor glemte jeg å starte tida igjen før etter en stund og mi Garmin viste derfor 13,3 km, mens Jannes, som heldigvis ikke hadde stoppet tida, klokket oss inn på 14 km. Vi er tallnerder, begge to, så hver meter teller…:-)
Tallene i tabellen nedenfor, angir ikke korrekte km-tider på dragene, for vi startet ikke opp på hver hele km…