Karakterbygging

Karakterbygging

Jeg har skrevet det før, men gjør det gjerne igjen. De treningsturene som bygger karakter – det er et spesielt schwung over dem.

Gjennom årenes løp husker jeg en håndfull løpeturer bedre enn andre – noen har bare brent seg fast i hukommelsen. De løpeturene du kvier deg for, de du egentlig ikke har lyst å gjennomføre i det hele tatt – det er de som setter spor.

I går var en slik løpetur. I utgangspunktet «grei skuring», men for de som tror at dørstokkmil-syndromet aldri rammer meg, må tro om igen. Det gjør det, men jeg klarer som regel, i 99 prosent av tilfellene, å friskmelde meg nok til at jeg kommer meg over den berømte dørstokken, selv om det er med blytunge steg.

Som sagt, i går kjente jeg bare manglende lyst til å snøre på meg joggeskoene.

Hvorfor?

Jo, det var en av disse dagene, etter en travel dag på jobb, handling unnagjort, middagen spist med gutta og kompiser av dem på besøk. Lage kakao til dessert, fyre litt i peisen fordi regnet var så ufyselig ute, og vi kjente vinden nesten komme gjennom ruta. Stemningen var slik den skal være to uker før jul. Førjulsro, null stress. Og så hang den mila over meg. Jeg skulle nemlig løpe 10 km med moderat fart. Klokka 16.45, tenkte jeg i hodet mitt da jeg kjørte hjem fra jobb. 16.45 ble til 17.00, og ble til 17.30 og vel så det, før jeg slepte meg av gårde – i piskende regn og ulende vind.

 (Nei, det var ikke så «fint» vær…bildet er tatt langs Jærkysten i morges)

Men – det er noe som skjer etter en kilometer og to, når man er varm og beina lette. Da føles ikke regnet så truende lengre, eller vinden så sterk. Og når man vet at man skal snu etter 5 km i motvind og få medvind på returen, fyker kilometrene unna i takt med humøret som stadig stiger. God musikk på øret stenger ute tungtrafikken som durer like ved siden av traséen min langs E39.

51 minutter senere er jeg hjemme igjen, etter det som ble ei herlig mil. Klissvåt fra topp til tå, men med godfølelsen i kroppen. Og vissheten om at jeg har bygget enda litt karakter. For det er det man gjør når man overtaler seg selv og gjennomfører uansett hvilke unnskyldnigner som dukker opp i hodet og uansett om været er ufyselig.

Og jeg hadde virkelig IKKE lyst til å ta den turen ut.

 (Happy woman)