Litt om alt, egentlig

Litt om alt, egentlig

Veldig ofte går jeg tom for idéer til hva jeg kan skrive om på bloggen, det er vel årsaken til at kontinutiten går litt opp og ned. Så dukket det opp en hyggelig melding i innboksen.

Dagens innlegg er derfor skrevet med utgangspunkt i denne:

«Trude, det er veldig kjekt å lese bloggen din. Det er skikkelig inspirerende. Du er en maskin og råtass. Vet ikke om du har skrevet om det men for oss «vanlige» folk som er der du startet før maratonbølgen så synes hvertfall jeg at det hadde vært kjekt å lese litt en gang om «down periode/dag» jo- vet du har skrevet om akkurat det, men tenker mer på hva du feks gjør hvis du blir syk, forkjøla, smårusket. Tror det hadde vært kjekt å lese om. spesielt på denne tiden når høsten og basseluskene florerer (for du blir vel tung i hodet, kropp og topp du og innimellom).Du er heldig som klarer å løpe så mye og unngå belastningsskader. Forstår at du er flink å trene styrke for kne/bein.. som sagt, en FRYD å følge deg. Ha ei topp helg».

Hvilepuls innimellom slagene, langs Kongevegen på Jæren

Ja, hvor var jeg før maratonbølgen startet – hva er «my story»?

Jeg tør påstå at jeg aldri har startet fra scratch. Jeg har alltid vært aktiv, helt siden barneårene, og det fortsatte ut ungdomstiden, med fotball og håndball som idretter. Jeg husker at jeg løp mye på egen hånd fra 16-17-årsalderen, om enn ikke lengre enn 5-6 km hver gang. Men jeg løp ofte i tillegg til fellestreninger med laget.

Tre år som student ved Norges idrettshøgskole, med håndballspilling i 1. divisjon, kombinert med en del styrketrening, gjorde at formen ble holdt ved like. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang var skadet, bortsett fra et par overtråkk, men det satte meg ikke nevneverdig lenge på sidelinja, høyst en dag eller to.

Og siden fortsatte det. Jeg spilte håndball til utpå 2000-tallet, uten å være skadet, jeg løp jevnlig 2-3 ganger i uka, og jeg var spinning- og styrkeinstruktør ved SATS i en årrekke.

Løpinga fortsatte også etter at jeg hadde blitt mor, i 2003, og fra gutta var 3 mnd gamle, investerte jeg i joggevogn, slik at jeg lett kunne komme meg av gårde når som helst.

Jeg tipper jeg i flere år løp 25 km i uka, verken mer eller mindre, og jeg løp aldri lengre enn 9-10 km på ei økt, da synes jeg at jeg virkelig hadde slått til og måtte ha noen dagers løpefri i etterkant….

Drømmen om maraton har egentlig alltid ligget der, men virket så uoppnåelig. Tanken slapp imidlertid aldri, så i 2010, umiddelbart etter mitt første halvmaraton, meldte jeg meg på New York Marathon, som jeg løp 6. november 2011. Derfra har det gått slag i slag – for det var jo slettes ikke uoppnåelig.

Skader og slikt, hvorfor er jeg aldri skadet?

Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke har vært skadet, verken før, eller etter at jeg begynte å løpe mer strukturert for seks-sju år siden. Jeg har hatt et par kraftige leggstrekker, som har ført til 3-4 dager løpepause, og en strekk/overbelastning i hamstrings, som satte meg ut et par-tre dager. Egentlig er det en dråpe i havet – jeg har vært heldig.  Jeg har sikkert vært innom beinhinnebetennelse, men det har aldri gjort at jeg har stått over ei løpeøkt (sikkert ikke smart, og ikke et eksempel til etterfølgelse).

Stadig kommer det tilbakevendende spørsmål om jeg aldri er skadet, om jeg aldri har vondt. Småvondter, ja, men ikke noe alvorlige greier. Jeg kan ikke komme på andre forklaringer enn at jeg er heldig, og legger «skylda» på gode gener. I en periode var jeg slurvete med styrketreninga, men det siste året har jeg tatt opp igjen dette, og i tillegg kjører jeg gjennom 30 min yoga via webtrening. Om ikke annet, så for å roe ned og strekke ut. Jeg bruker sjelden tung belastning i styrketreningen, da mantraet er «sterk, smidig og spenstig»

Jeg er ikke skånet for forkjølelse, rusk og rask, men igjen vil jeg si jeg har vært heldig og ikke vært så hostete og harkete at jeg ikke har greid å gjennomføre ei rolig løpeøkt (om det er smart, strides nok de lærde om, men det fungerer for meg). Så om du ikke er helt pigg, kan det være greit å likevel komme seg ut og kanskje bytte ut den planlagte intervalløkta med høy intensitet, til ei kort, langt mer roligere økt. Min regel er at hvis jeg går på jobb, er jeg frisk nok til å trene også, men intensiteten tilpasses etter formen. Mulig jeg er født med litt for mye stahet, men det skal veldig mye til for at jeg sluntrer unna ei planlagt treningsøkt.

Treningsmessige downperioder kommer og går, som med alt annet, enten det dreier seg om privatliv, jobb eller skole. Det gjelder for meg også, selv om det ikke er inntrykket mange har. Når det går litt «trått» er det viktig å ha en plan. Har du en plan, der du vet hva og når du skal trene i løpet av ei uke, er det vanskeligere å skulke unna. Jeg har også alltid et mål som venter. Et nytt maraton. Meld deg på løp en stund i forkant, gjerne flere måneder, da blir det garantert lettere å snøre på seg joggeskoene. Konkurrér mot deg selv. Sett opp ukemål eller månedsmål, enten det dreier seg om ei viss tid du vil oppnå på en bestemt distanse, eller antall kilometer som skal nås. Eksempelvis er mitt mål for september å løpe over 300 km, siden jeg ikke har konkurranse denne måneden. 

Bruk søndagskvelden til å planlegge neste løpeuke. Å lage slike «avtaler» med seg selv, forplikter.  Tro meg, det er kjipt å ikke innfri egne forventninger. Overkommelige mål er lettere å innfri, og øker motivasjonen – og omvendt. Vær realistisk.
  

 Plutselig er du der – over målstreken i et maraton

 

2 Comments

  • Beate Lode Posted 18. september 2016 21:11

    Veldig kjekk lesing ��

  • Trude Posted 27. september 2016 07:37

    Så kjekt å høre, Beate.

Comments are closed.