London Marathon *oppdatert og med bilder*

London Marathon *oppdatert og med bilder*

Har hatt det så travelt de siste dagene etter hjemkomst fra London, at det har blitt dårlig med løpsrappport. Den kommer her.


Som altid er det med en viss spenning og dertil mange sommerfugler i magen man setter seg på flyet i retning et maratonløp. Før London, særlig etter vinterens forberedelser, med oppløftende halvmaraton-tider og i godt driv på treningsøktene, var egne forventninger store. Som mange kanskje har lest i innlegget nedenfor, gikk det ikke helt slik jeg hadde håpet på.

 Men er det egentlig lov til å være skuffet over prestasjonen det er å fullføre 42 195 meter uten stopp, selv om man bommer med ti minutter. Det er ikke lang tid fordelt på antall kilometre, men jeg innrømmer at den første følelsen jeg kjente på i målområdet var nettopp det – skuffelse, paradoksalt nok.

Jeg var mer enn vanlig nervøs da vi ankom startområdet og løp på toalettet utallige ganger. Stod og trippet i de lange køene og rett før start kjente jeg at jeg nok en gang skulle vært innom toalettet. Vel, da var det for seint.



Det hadde derimot ikke vært for seint å smette innom toalettene langs løypa, særig ikke etter 3 km. Der var det ikke kø heller og det nødvendige ærendet hadde tatt i underkant av ett minutt. Men i stedet for å tenke at jeg ville tape 60 fattige sekunder, løp jeg videre. Tissetrengt og med litt tyngre bein enn jeg hadde tenkt meg….


Etter følelesladede dager i forbindelse med de grusomme handlingene
som rammet Boston, hadde jeg bestemt meg for ikke å bli skuffet hvis
målsettingen ikke ble nådd. Tida betyr ingenting. Etter tre kilometers
løping var det imidlertid glemt. Dessverre.

Jeg hadde ingen god åpning, synes egentlig det gikk trått fra første
steg, men hang sånn tålig greit tidsmessig med de 7-8 første kilometrene
og foran skjema til fire timer. Første mila ble passert på 56-57
minutter og fremdeles 32 km igjen til å ta inn de nødvendige sekundene
per km og fremdeles passe optimistisk, tross en litt kjip start.

Etter 15 km tenkte jeg faktisk på å bryte – dette gikk ikke veien, og
km-tiden raste oppover. Jeg løp og løp, skrudde av musikken og prøvde å
nyte all heiinga langs sidelinjen for å komme på bedre tanker.

20 km. Tower bridge. Et folkehav og en stemning uten like. Et titt
på klokka bar bud om at det kanskje, men bare kanskje, likevel var et
håp om 3.59.

Og slik fortsetter de neste kilometrene, en blanding av håp og oppgitthet. Og realisme.


25 km. Jeg vurderer igjen å bryte fordi jeg kjenner meg småsvimmel
(trolig på grunn av varmen), men appelsinene jeg røsker til meg fra et
vennlig ansikt langs løypa, hjelper fort.
30 km. Jeg tar meg i å tenke at beina fremdeles går framover og at
det ikke kjennes helt ille ut. Jeg bestemmer meg for å sette meg et nytt
tidsmål. Under 4.10. Det skal jeg klare. Tent av tanken på å klare mitt
nest beste maraton noensinne og tanken på mine to ti år gamle gutter
som tålmodig står og venter på mora ved Big Ben for å gi fra seg ei
banan som skal gjøre susen på oppløpet, tvinger fram et smil. 3.59 får
vente

Jeg tar imot ei flaske sportsdrikke, og føler meg igjen klar til å
angripe. Jeg har væske nok i flaska til å hoppe over neste vannstasjon.
Km-tida bedrer seg og ligger på nivået det burde ha ligget for å nå
3.59.

35 km. Folk rundt meg er slitne. Mange går. Jeg løper fremdeles i et
tilfredsstillende tempo. Jeg har ikke vondt noen steder og har ingen
antydning til kramper. Jeg nærmer meg Themsen. Snart skal jeg se fire
norske flagg. Foreldrene mine og gutta. Dagen før var vi på stedet der
vi avtalte de skulle stå. Dette fikser jeg.

40 km. Hvor er flaggene? Hvor er de røde telefonkioskene der familien
min venter? Jeg løper og ser meg forvirret rundt i noen hundre meter
før jeg hører noen som roper mooooooor! Der ser jeg dem, to ivrige
gutter som vifter med flagget, heier og langer ei moden banan. Hvilken
glede. Jeg smiler, og vi veksler noen ord mens jeg løper forbi i rolig
tempo. Mor tar bilder. Jeg kjenner jeg blir rørt, men viser det ikke.
Ikke før 50 meter senere, da triller tårene.

42 km. Jeg ser på klokka, den viser 42.6 km. Fælt så lenge det er igjen til mål. Klokka jobber mot meg. Her må det spurtes.

42.2 km. Jeg klarte det. Igjen. 4.09.46. Jeg er småskuffa, i opptil
flere minutter. Glemmer å få med meg goodiebagen som deles ut i
målområdet. Jeg husker å få medalje og jeg blir fotografert – smilende.

Dagen derpå. Champis på Selfridges sammen med løpsvenninne Anne. Klokka har ikke passert 11 og det er ikke noen andre mennesker å se i den fasjonable champagnebaren i Oxford Street. Tradisjonen tro blir det bobler.  Nok et maraton er over og forberedelsene
til et nytt starter om noen uker. Det må selvsagt feires. Satser på
ikke å komme ti minutter for seint, da.

Dette var siste sak jeg skrev på jobb før jeg dro til London torsdag 18. april – med rett budskap og fokus. Takk til Sven og Anne som stilte opp til reportasje.

6 Comments

  • Silja Posted 26. april 2013 06:15

    Herlig! Jeg er enig: det er ikke lov å være skuffet når man har løpt 42 195m uten stopp…. eller, litt skuffa kan man få lov til å være, en liten stund etter målgang, men, skuffelsen må ikke få overskygge bragden; for det er en bragd å gjennomføre maraton uansett og du har all grunn til å kose deg med godfølelsen av å ha løpt maraton!! Helt herlig Trude!! 🙂

  • Siri Posted 26. april 2013 08:32

    Det er klart du har lov å være skuffa! Du har trent lenge og bra for et mål, og så går det akkurat ikke. Kanskje det var dagen, kanskje det var treningsopplegget, kanskje det var noe helt annet. Men samma det.

    Det som er så fint med løping, er at det alltid kommer nye løp. Og selv om du ikke klarte målet ditt, så har du gjort jobben. Det er faktisk det viktigste, og fortjener mye mestringsfølelse!

  • ania Posted 26. april 2013 08:52

    Som du har sagt du har klart det før du kommer å klare det igjen. Selv synes jeg at de løp som var raskest var også lettest å løpe så det er nok noe i det at formen har mye å si og hvis man føler at det går tregg så gjør det nok det. uansett gratulerer. London er på min ønskelista skal kanskje prøve neste år.

  • Løpemammaen… Posted 26. april 2013 11:18

    Det er klart det er lov til å være litt skuffa når man akkurat har løpt 42 195 meter. Det er ikke akkurat da vi skal være strenge og pålegge oss verken det ene eller det andre.Det er vel noe med at alt forsterkes fordi man er så sliten?
    Det er en bragd å løpe maraton uansett hvor lang tid man bruker. Jeg håper du ikke bruker masse tid på å spekulere på hvorfor det ikke gikk helt som du ønsket. Kanskje det bare var feil dag? Og så håper jeg at du holder fast i gleden over å ha fullført, igjen. Gratulerer så mye med det!

  • Melissa Spania Posted 26. april 2013 11:20

    Du er likevel fantastisk Trude! Jeg er IMPONERT! DU er kjempesporty og det er gøy å følge med deg! Nå skal jeg videresende dette innlegget til mannen min som skal løpe sitt første helmarathon i Madrid i helgen. Jeg gruer meg på hans vegne. Det er jo så langt! Men han gleder seg. Og gruer seg tror jeg. Uansett, jeg syns du er flink!

  • Astrid Posted 26. april 2013 16:09

    Gratulerer! Ja, du er kjempeflink! 🙂

Comments are closed.