Luke nummer 22

Luke nummer  22

Er på etterskudd med adventskalenderen, som skyldes at jeg ikke har vært i form. Skikkelig forkjøla, tett og vondt overalt. Typisk når man går mot roligere tider og virkelig har tid til å trene, så blir planene forkludra. Men – på selveste julaften må jeg skrive de siste kalenderinnleggene. Snøkorn pisker mot stueruta, klokka har ikke passert ni, og det er fyr i peisen. Sånn omtrent som julaftener pleier å være.
 
Bak luke 22 skjuler det seg London maraton, 22. april – et av årets store mål, der jeg skulle løpe under 4 timer.

Med god oppladning, stadige perser på halvmaraton, følte jeg meg godt forberedt – helt til jeg 12 dager før løpet fikk problemer med svimmelhet. Fikk et illebefinnende på jobb og ble fraktet i ambulanse til sjukehuset, hvor jeg var innlagt et døgn. Heldigvis var det ingenting alvorlig, og jeg fikk klarsignal til å delta i London. Kanskje var det litt vel optimistisk tenkt fra min side, men jeg er sta så det holder og dro avgårde, om enn med tvilen lurende i bakhodet.

Vel – den første mila gikk greit, det gjorde for så vidt den andre også, jeg la an til akkurat å klare målsettingen om fire timer, før det skar seg helt fra 24 km. Jeg har aldri følt meg så hjelpesløs noen gang. Beina var stive, jeg hadde vondt i lår og legger, og har jeg ikke visst hva krampe er, fikk jeg saktens vite det nå. Fra 28 km tenkte jeg at dette går aldri bra, samtidig som jeg fikk bruk for viljen min. Jeg skulle ikke gi meg. 30 km, 32, km , 34 km. Det nærmet seg slutten, og km-tiden krøp ned mot 7.00 på enkelte partier.

Ikke før det gjenstod 2 miles (3,2 km) tenkte jeg at jeg ville komme i mål uansett. Og når man krysser mållinja er man bare glad. Okei, da, var i cirka 10 sekunder irritert for at det ble 21 minutter dårligere enn planlagt, men maraton er maraton. Og målet ble jo nådd i løpet av 2012 likevel (uten at jeg visste det da…)