Luke nummer 10 og ønske nummer 10

Luke nummer 10 og ønske nummer 10

Det er jammen godt jeg har Garmin-siden å se tilbake på. Siden jeg fremdeles holder meg til mai, kommer jeg ikke utenom Holmenkoll-stafetten. Lørdag 11. mai, løp jeg dette vårens vakreste eventyr for tredje gang. Sist var i 1993, altså 20 år siden, men dro jeg til gjengjeld hjem med bronsemedalje (Norges idrettshøgskoles studentlag).

I år var jeg med Undheim IL, som har landets beste maraton- og ultraløpere i klubben. En herlig gjeng å være med på tur. Klubben stilte med to lag, og jeg var med på mix-laget, mens lag nummer én bestod av løperkremen fra bygda utenfor Bryne på Jæren.

Før mitt lag måtte rusle opp til start for hver våre etapper fikk vi en tilskueropptur på Bislett. Jeg er jo ikke en sindig jærbu, og klarte ikke å tie stille, men ropte og hoja, da det viste seg at lag nummer én vant sin klasse og dermed rykket opp til elitepulja for 2014. Kanonbra jobba, men så er det et knippe løpere de fleste vil ha problemer med å hamle opp med.

Jeg skulle løpe femte etappe, et 1300 meter langt strekk, mot Vinderen. Oppover de første 200 og så ganske flatt. Det er alltid spennende å stå i vekslingsfeltet, og da jeg fikk stafettpinnen fra min lagkamerat, var det bare å gi jernet fra første steg. Hadde for en gangs skyld varmet opp grundig, det vil si løpt etappen fram og tilbake en gang for å danne meg et inntrykk. Jeg suste oppover bakken og så meg aldri tilbake. Løp forbi en god del, og var ganske pumpa da jeg vekslet med nummer seks.

Tida ble 5.06, og det er jeg godt fornøyd med. Sammenlignet med mange andre, var det slettes ikke ille, og til og med var det et par i eliteklassen av damene, som løp noen sekunder saktere. Tror ikke jeg har løpt min siste Holmenkollen-stafett og håper jeg får være med den samme gjengen på tur også i 2014 – en sosial og sportslig opptur i mai, rett og slett.

Julegaveønske nummer 10
Norrøna, lett, vindtett løpejakke, modell Bitihorn. Elsker fargekombinasjonen.