Luke nummer 14

Luke nummer 14

Bak den fjortende luka skjuler det seg en av de verste treningsøktene jeg gjennomførte i året som gikk. En nydelig morgen, sent i mars, hadde jeg bestemt meg for å løpe til jobb. Det vil si en distanse på rundt 16 km, og noen uker før London maraton, var det helt perfekt.

Ulempen er at jeg måtte starte hjemmefra rundt klokka 06.30 og for et B-menneske som meg, er det minst én time for tidlig. Jeg er fan av å trene tidlig, men tidlig for meg er 08.30.

Uten å ha inntatt verken vått eller tørt (muligens en banan og et glass vann) la jeg på sprang. Tøyet og Mac-en lå på jobb og jeg hadde fått en kollega til å ta med håndkle, siden jeg plutselig kom på at jeg hadde glemt det.

De første kilometrene gikk greit, jeg møtte en del syklister på stiene, og smilte og hilste. Etter 6-7 km kjente jeg at dette ikke var så festlig likevel, jeg var stiv i leggene og jeg følte det gikk seinere og seinere. Ved 10 km måtte jeg stoppe for første gang, jeg var helt gåen. Kjent meg helt tom for krefter og energi. Løp et par km til, før jeg stoppet på ny, både for å summe meg litt og for å tatt noen blinkskudd med iPhonen denne vakre morgenen. Løp halvannen kilometer til, og tenkte at jobben når jeg aldri. Ringte og ga beskjed om at jeg trolig ville bli forsinket, og prøvde å løfte beina framover de siste to kilometrene. 500 meter fra kontoret var det bom stopp. Jeg måtte bare legge inn årene og gå den siste halve kilometeren. Heldigvis ligger det et konditori på den strekningen, og jeg suste inn, uten penger – men fikk med meg noen hveteboller og en halv liter cola mot å komme ned med betaling litt senere.

Stabbet meg inn på morgenmøte, stankende og fæl….

Det positive: Jeg kom meg til mål.
Dagens lærdom: Alltid ta  med en energigel eller ei halv banan i en lomme, eller kanskje en femtilapp som du stapper nedi strømpen…
Minner: Flotte kulisser – en praktfull marsmorgen jeg ikke glemmer med det første.