Luke nummer 17

Luke nummer 17

Noen ganger er det ikke de lengste treningsturene som gjør størst inntrykk, det er omgivelsene. Har nevnt det utallige ganger tidligere, men jeg er så heldig og får reise litt i jobben, og det er ikke alltid turene går til hovedstaden. Som for eksempel en søndag i oktober – faktisk på dagen ei uke etter Berlin maraton.

Da gikk turen, som dere kan se på bildet ovenfor, til Tromsø – Nordens Paris, et passende kallenavn, iallfall slik byen viste seg denne kvelden. Nå har ikke jeg inngående kjennskap til nordnorsk klima i begynnelsen på oktober, og aner ingenting om værstatistikk, nedbørsmengder eller denslags, men 7. oktober var det iallfall det jeg kaller for praktfulle løpeforhold. Jeg hadde vært på kamp, Tromsdalen-Bryne, og etter at jærbuene hadde blitt smadret 5-1, bar det tilbake til hotellet for å jobbe seg ferdig og snøre på seg joggeskoene.

  
Siden jeg ikke kom meg avgårde før i 19-tiden, var det allerede rukket å bli mørkt, derfor valgte jeg å løpe over broa over mot Ishavskatedralen, da det var opplyst og breie, fine asfaltstier der. Målet var ikke en lang tur, men noen kilometer for å få litt frisk luft. Startet jo i overkant rolig, men legger skylda på alle smågatene jeg måtte løpe gjennom for å komme til broa, hadde jo ikke kart på innerlommen… Dessuten ventet en kilometer slak oppoverbakke da jeg løp inn på selve broa. 
Bestemte meg bare for å følge den blå streken midt på stien, den som hang igjen fra Midnight Sun Marathon noen måneder tidligere, og bare løpe til klokka viste tre km, for deretter å snu.
En drøy halvtime var jeg ute, og det er ikke tiden eller lengden som gjør at jeg husker turen, snarere de flotte kulissene. Tromsø er virkelig en vakker by. Og når været spiller på lag, er det ekstra kjekt. 
Frisk, skarp oktoberluft, ingen vind, 7-8 plussgrader. Varm i kinnene når man kommer i mål. Det blir en del slike turer i løpet av et år, men ikke alle gjennomføres så langt nord.