Luke nummer 9

Luke nummer 9

Ny treningstur, og denne gang har jeg plukket ut langturen over alle langturer – den før London maraton. 17. mars la jeg og Janne ut på en lenge planlagt rolig langkjøring, der vi skulle forsikre om oss at beina var friske og raske og test ut en lengde mer enn en halvmaraton-distanse.

Igjen var vi ikke kjempeheldige med været, litt småsurt og rufsete da vi la på sprang rundt Frøylandsvatnet, som måler ca 16, 6 km. To runder var målet, og vi hadde strategisk plassert den ene bilen halvveis i løypa, og den inneholdt cola uten kullsyre, som skulle drikkes etter cirka 26 km. Ved start stod den andre bilen, som inneholdt bananer. Joda, forberedelsene var i orden (som de alltid er når Janne er involvert..).

6.00 stort sett hele tiden var det vi hadde sett for oss i forkant, og det fungerte ganske bra. Vi lå stort sett over hele tiden og endte med 6.09 i snitt. I starten løp vi litt feil, så vi fikk med oss noen hundre meter ekstra, og etter en runde viste Garmin rundt 16,8 km. Beina var fine, vi hadde ikke vondt noen steder og pulsen var under kontroll. Ved 26 km ble colaen hentet ut fra bilen, og det var litt av et energikick.

Ved en senere anledning, vet vi at vi skal spare det sorte gullet enda et par kilometer. For det var ingetn tvil om at både hodene og beina var slitne da vi nærmet oss to runder. Lyspunktet var at været hadde lettet og sola dukket fram mellom skylagene. Herlig.

Og så er det unektelig herlig å være ferdig med ei så lang treningsøkt tidlig på dagen. Begge skulle på fest om kvelden, og vi må ha disponert kreftene riktig; ingen av oss hadde nemlig vondt i lår- eller leggmuskulatur dagen derpå, til tross for over 34 km og en kveld på høye hæler.