Maraton nummer 15 og en del andre ting

Maraton nummer 15 og en del andre ting

…venter i Amsterdam om nøyaktig 26 dager. 15 maraton siden 6. november 2011. Det blir over fire i snitt per år, og enda er ikke 2015 over (….).

Tida siden jeg stolt passerte målstreken i Central Park i New York en fantastisk høstdag, på 4.17, trodde jeg at jeg eide hele verden. Det var en vilt god følelse, og tida var underordnet. Målet var under 4.30, så jeg var bare veldig, veldig glad.

Det er jeg for så vidt hver gang jeg passerer målstreken etter 42 195 meter, i hvert fall etter en liten stund. London 2012 (da var jeg skikkelig sjuk og burde aldri løpt), London 2013 og Athen 2014 er vel de maratonene som jeg har vært mest skuffa over, sånn rent tidsmessig, særlig de to i London (4.19 og 4.09). Athen er i en klasse for seg, så der var skuffelsen over å passere fire timer særdeles kortvarig – man snakker om sekunder. Heller ikke i Paris var jeg 110 prosent fornøyd med egen innsats (3.53), fordi jeg var god for å løpe raskere.

Maratondistansen er noe helt eget , og jeg tør påstå at dagsformen spiller en større rolle og påvirker tiden mer enn ved andre distanser. Det er mye som skal klaffe. Som oftest går det bra, for har man bestemt seg for å løpe over fire mil. har man også forberedt seg deretter.

Min maratonkarriere er ikke lang, og jeg kan heller ikke skilte med kanontider. Men jeg har gjort framgang. På 3 år og 9 måneder har jeg forbedret tida med 32 minutter. Kanskje burde det stått 40 minutter her, men det gjør det ikke. Og det gjør meg ikke så mye.

Det som gjør meg noe, er alle forstå-seg-påerne som slenger med leppa om at «du som løper så mye, burde jo løpt enda fortere». Så løp selv, for f…..Løp 42 km før du uttaler deg.

Jeg har økt treningsmengden de siste fire-fem månedene. Fra å ligge jevnt på 50-55 km i uka, har jeg økt til å ligge stabilt på 60-65, og noen uker har jeg også passert 70 km med god margin. Det er langt over gjennomsnittet for hva mange andre legger ned i løpinga, og som sikkert løper bare bittelitt saktere eller kanskje fortere enn meg, men det er her, på dette nivået, jeg vil være treningsmessig. Det passer min private situasjon med jobb og to barn å ta hensyn til og det passer beina mine. Dessuten tar det ikke så fryktelig lang tid. Snitt-tid på 5.30 per km, så bruker jeg knapt 7 timer i uka (faktisk bare 6,5 timer).

Jeg løper 5-6 dager i uka, alt etter hva som passer, men jeg har blitt mer strukturert og føler jeg får mer ut av tida jeg legger ned.

Slik ser ei typisk Trude-treningsuke ut:
Mandag: Rolig 8-10 km 

Tirsdag: Langintervall dag, type 10×3 min, 6×4 min, 8×1000 meter, 4×2000 meter, 4×3000 meter)
Onsdag: 15 km, type 10 km rolig/moderat, 5 km med tempo (4.45-4.50-fart)
Torsdag: Kortintervall eller 8-10 km 
Fredag: Fri/evt 10-12 km i variert terreng 
Lørdag: Langtur, hvis denne ikke tas søndag, ellers fri
Søndag: Langtur, hvis denne ikke ble tatt lørdag, ellers fri 

Ender som regel opp med 1 fridag per uke, mot 2 tidligere. Men det gjør meg ingenting å ha 2 fridager. Har dessuten blitt flinkere (kors på halsen) til å trene funksjonell styrke, og synes det er gøy å trene styrke uten så tunge vekter, men heller bruke egen kroppsvekt – det kjennes godt i lår og rumpe.

Det primære målet er å nå drømmetida, som akkurat nå er 3.39.59, og så får jeg se hva neste målsetting blir etter at Amsterdam er fullført. Kanskje blir 3.39.59 stående, kanskje ikke. Jeg håper ikke den blir det. Langt der framme blinker 3.29.59. Men det blir en stund til, et år, to år, tre år. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg liker å løpe langt, og at jeg neppe kommer til å slutte med det selv om det butter imot eller at mål ikke nås ved første forsøk. Jeg prøver å jakte den følelsen som jeg har hatt i 70 prosent av alle maraton jeg har løpt – nemlig den følelsen av å eie hele verden idet det piper i matta etter 42 195 meter.

Run long – stay strong.