Maratonrangering/My favorite marathons, del 1/part 1

Maratonrangering/My favorite marathons, del 1/part 1

Siden det lakker og lir mot slutten av året, tenker jeg det er på sin plass å rangere de ulike maratonene jeg hittil har fullført – 17 i tallet siden 6. november 2011. Og siden jeg har løpt flere ganger på de samme stedene, snakker jeg her om selve løpsopplevelsen. Den varierer jo selv om løypa er den samme. For at innlegget ikke skal bli altfor langt, begynner jeg nederst på lista. De tre bunnløpene først, altså..

Nummer 17

London, april 2012

Fem måneder etter at jeg fullførte mitt første maraton på 4.17 i NY, hadde jeg trent bra og like i forkant satt ny pers på halvmaraton, med 1.44. Jeg var i form og hadde forutsetninger for å løpe på under 3.59. Men noe skjedde. 12 dager før løpet, var jeg ute til lunsj med ei kollega. Det endte med ambulanse til sjukehuset. Plutselig gikk verden trill rundt, og jeg spøy ut over hele kafégulvet. Jeg husket knapt nok hva jeg het, og trodde seriøst at jeg var alvorlig sjuk. Jeg klarte ikke å stå oppreist alene. Men undersøkelser og tester avdekket ikke noe unormalt. Jeg hadde heller ikke krystallsyken, også det ble jeg testet for. En god, gammeldags smell i veggen, altså – en opplevelse jeg ikke unner min verste fiende. Det tok fem måneder før jeg var mitt gamle jeg igjen. Men å avlyse et maraton – nei, det var det ikke snakk om. Aldri.

 Ser kanskje til stede ut, men var det ikke

Jeg stod på utsiden av meg selv da startsignalet gikk, og jeg var også en smule redd. Jeg følte meg dårlig. Det svimlet i tide og utide, men jeg løp. Første halve gikk på to timer, og jeg tenkte at dette kunne gå. Men det gikk ikke i det hele tatt. Noen km seinere, måtte jeg redusere farten kraftig og innse at det verken ble under fire timer eller ny pers. Jeg sjanglet meg inn til 4.20, om jeg ikke husker helt feil. Har aldri giddet å sjekke den tida helt ordentlig. Jeg husker bare at de to siste milene er de verste jeg noen gang har gjennomført

 Har så vidt krefter til å presse fram et lite smil – fullført på tross av…

Da vi skulle feire med champis, ble jeg dårlig og kvalm etter en liten munnfull.  Da jeg kom hjem, gikk jeg på jobb som vanlig, før det smalt igjen etter bare et par dager. To uker totalt fri, og så jobbe gradvis, 20, 40, 60 og 80 prosent de neste månedene. Jeg løp for rekreasjonens del, og jeg husker godt en sommerdag i juli, i Spania, da jeg kom tilbake fra en lett løpetur, der jeg plutselig kjente at jeg ikke var svimmel eller så dobbelt lengre. Først i slutten av august, var jeg 100 prosent i jobb igjen.

Mitt glass ble ikke tomt, for å si det slik..

Nummer 16

London, april 2013:

London er visst ikke helt mi greie, ikke når det kommer til løping, i hvert fall. Det er ei fin løype, der alt ligger til rette for ei god tid, og det er topp stemning fra start til mål. Dette var mitt fjerde maraton, og et halvt år tidligere hadde jeg brutt firetimers-grensa i Berlin. Derfor var troen stor på at jeg ville senke persen med ytterligere et par minutter.

Godt forberedt stod jeg igjen på startstreken for å ta fatt på milene inn mot sentrum, vel vitende om at mine to, da 10 år gamle gutter og foreldre ville stå og heie. Avtalen var at de skulle stå ikke så langt fra Big Ben, omtrent to km før mål. Jeg hadde kontroll den første mila, også den andre, men så skar det seg fra 25 km – det var veldig varmt, jeg var tissetrengt (og uerfaren nok til å overse det, men bare løpe videre) og beina føltes alt annet enn lette den siste halvannen mila.

Høydepunktet var kilometrene før jeg for første gang skulle møte mine kjære langs løypa i et maraton, og guttas smil glemmer jeg neppe med det første, da de fikk øye på meg. Mor, mor, se – der der kommer hun. Jeg svingte galant over til siden de stod på og fikk gelebamser og cola. Da jeg hadde passert dem, kom tårene. Jeg så på klokka og den var i ferd med å passere fire timer. Skuffende krysset jeg mållinja, på tida 4.09.

Nummer 15

Berlin, september 2014:

3.49 var målet. Fire uker tidligere hadde jeg nemlig senket persen til 3.50 på hjemlige trakter, i Stavanger maraton den siste helgen i august. Dette var det første maratonet som ble fullført i shorts. Jeg husker jeg tok en brå avgjørelse kvelden før, bort med tightsen, inn med shorts. Ingen big deal, men…

Og det hadde nok heller ingenting å si for resultatet. Jeg valgte å sove litt lengre, og heller ta taxi til startområdet, framfor å gå de 40 minuttene. Dette var mitt maraton nummer 10, og jeg var litt mer avslappa. Igjen var jeg godt nok forberedt, gjennom mye mengdetrening og tenkte at det i verdens raskeste maratonløype ville bli enkelt å senke persen. Det ble det ikke. Igjen gikk det litt for treigt den første mila. Selv om det var bred trasé, var det enormt mye folk, og det ble sikk-sakkløping og opp og ned av fortauene. Slikt stjeler krefter og er en kilde til irritasjon. Jeg ble vel egentlig aldri så veldig sliten under dette løpet, men jeg hadde heller ikke sprut i beina til å øke tempoet den siste halvdelen. Mener å huske at det første halve ble passert på 1.56  – sluttida ble 3.54.

Lyspunktet var, som alltid, da det pep i matta for siste gang, 195 meter etter å ha passert Brandenburger Tor. Å løpe i mål i Berlin er stort, likevel troner dette løpet på nederste del av lista. Fordi jeg bare løp uten den store gleden.