Maratonrangering/my favorite marathons, del 2/part 2

Maratonrangering/my favorite marathons, del 2/part 2

Nummer 14

London, april 2014

Nei, det vil seg ikke i London for meg. Niks London, baby fra denne jenta. Mitt tredje forsøk i London ble ikke katastrofalt dårlig, men igjen – det klaffet ikke 100 prosent, bare 80. Dette var mitt maraton nummer åtte, og av de sju foregående, hadde jeg løpt fire under fire timer og tre over. Jeg var nokså sikker at jeg ikke ville overstige fire timer denne gangen heller og det gjorde jeg faktisk ikke.

Sluttida ble 3.56, etter det som var en helt grei nok gjennomføring, og faktisk min beste prestasjon på utenlandsk grunn. Likevel – London stikker av gårde med tre bunnoteringer av fire mulige på min maratonrangering. Jeg digger byen, men trolig liker den ikke meg når jeg har joggesko på beina. Første halvdel ga imidlertid signaler på at dette ville bli grei skuring, husker jeg løp under 1.55 på første halvdel – så vidt – og det burde jo tilsi en sluttid rundt 3.50. Presterer så å bruke rundt fem minutter mer på de siste to milene… Jeg mistenker faktisk at det er psyken spilte meg et puss – at jeg ikke trodde jeg ville fikse London. Det er vanskelig å forstå – for det er mye å se på underveis i løypa og de siste sju-åtte kilometrene langs Themsen er nydelige.

Denne gangen hang jeg ikke med leppa så veldig lenge (gjør egentlig aldri det) etter målpassering, tenkte bare at jeg får gjøre det bedre neste gang, og tenkte i mitt stille sinn at det blir en god stund til London maraton inngår i løpeplanene igjen (jeg er ikke ferdig med London, jeg trenger bare en pause..).

Nummer 13


Bergen, april 2015

«Ei helvetes løype i byen mellom de sju fjell». Det var statusen min på Facebook en regnfull og kald lørdag i sluten av april for bare åtte måneder siden. Hvorfor jeg absolutt skulle til Bergen kun 13 dager etter maraton i Paris, må bare gudene vite, men det hadde vel noe med revansjesug å gjøre. Jeg hadde etter eget hode mislykkes i den franske hovedstaden og satt kjepphøy på Champs Elysés et par timer etter målpassering og sa jeg skulle melde meg på i Bergen – som om noen trodde på meg. Men jeg liker å gjøre som jeg vil… Og noen dager senere var påmeldingen i boks, og overnatting sikret hos løpevenninne Bente, som stilte velvillig opp som sjåfør, og mental støtte.

Det startet ikke så bra med bagasje som ikke fant veien fra Stavanger til Flesland, og fortsatte med regn som pisket på ruta da jeg ble vekket klokka 6 dagen etter. Det var sludd i lufta og vinden ulte rundt hustakene oppe på Natlandsfjellet. Kaffe, noe mat, et par bananer og en YT senere satt jeg i bilen på vei til sentrum, og ble satt av et par hundre meter fra startnummerhentingen. Jeg satt der til det gjenstod fem minutter, fordi det var så kaldt – og vått der ute. Huff, tenkte jeg. Hadde mest lyst å bare låse meg inne, for det kunne toppen være mer enn 4 grader utenfor. Maraton nummer 13 – akkurat ja, ikke rart værgudene ikke var på min side.

Opp, opp og atter opp, deretter ned til sentrum igjen for å løpe enda en runde. Jeg løp forbi horder av folk som hadde stilt seg opp for å løpe halvmaraton, siden det startet på slaget to timer senere. Feiginger som ikke tar to runder, tenkte jeg idet jeg løp forbi dem da de hadde tre-fire minutter igjen til start. Det gikk ikke mange minutter før de raskeste hadde tatt meg igjen, like før den første stigningen. Så kom resten av hordene, med de friske beina sine. Jeg følte de fløy opp bakkene, mens jeg mistenkte noen for å ha smørt lim under skoene mine.

Det regnet, det blåste og jeg var klissblaut. Jakken klebret seg til kroppen og hestehalen føltes som den var ti kilo. Men jeg løp  – også i bakkene. Det var lite folk i løypa, og det var heller ikke så rart. Å løpe fortere enn i Paris måtte jeg bare skrinlegge – her dreide det seg om ikke å overstige fire timer.

I hvert maraton, uansett hvor dårlig eller bra det har gått, skjer det noe når jeg  passerer 35 km. Da lystrer beina, og farten øker. Plutselig er jeg ikke så sliten. Så også i Bergen. De siste 6-7 km gikk greit, og selv om regnet gjorde at mascaren rant nedover ansiktet, så jeg lys i tunnelen. Jeg var snart framme – i mål.

Ingen heiet, bortsett fra en dame i knall orange jakke sånn omtrent 200 meter før mål. Bente. Min vertinne og venninne. Jeg gliste og sa jeg hadde god margin til fire timer. 3.57 stoppet klokka på.
Medalje nummer 13 i boks, og premie i form av kaffe mocca og sjokoladecroissant – samt tørre, varme klær som Bente selvsagt hadde husket å ta med. Heiinga, den gode premien og det faktum at jeg faktisk ikke ga opp, gjør at dette maratonet ikke blir tabelljumbo. Det får byens fotballag heller ta seg av.

Bergen er en vakker by, men jeg tror det blir en stund til jeg prøver meg på 21,1 x 2 runder der igjen. Eller kanskje hiver jeg meg spontant på et fly dersom yr viser sol og 20 pluss.



Nummer 12

Undheim, november 2015

Optimistisk tone igjen fra denne kanten. Dagen før deltok jeg i 3-sjøersløpet, et halvmaraton i Stavanger. Jeg skulle være løpefølge og kun konsentrere meg om å løpe under to timer. Men man kjenner et 1.54-halvmaraton i beina dagen etter – det er ikke til å komme fra. Å løpe maraton på Jæren andre søndagen i november, er for spesielt interesserte. Vi skulle løpe i seks timer, altså fullføre et ultraløp, og samtidig få registrert ei maratontid. Med «vi» menes Oddveig, mitt trofaste løpefølge, og meg.

Målet var å overstige 55 km, altså løpe 27 og en halv runde i den to km lange sløyfa som går halvveis på asfalt og grus, og er nesten helt flat. Det begynte med at jeg hadde glemt holderen til iphonen, hvor musikken lå lagret, og jeg av den grunn valgte å løpe i shorts. Det var tross alt 8-9-10 grader ute. Det løste seg med å legge iphonen i baklommen, hvor teit det enn måtte se ut – da fikk jeg i hvert fall musikk på øret.

De to første timene gikk greit. Jeg kjente på litt trøtte bein, og det var nok årsaken til at det gikk noe seint – men vi hadde tross alt fire timer igjen å løpe. Bare en halvtime senere gikk jeg i den mentale kjelleren – jeg hadde lyst å gå i garderoben å sette meg. Jeg tok til tårene fordi jeg var så sliten i beina, jeg følte det boblet i leggene og jeg var sliten i hodet. Heldigvis fikk mitt løpefølge meg på bedre tanker, og jeg hadde vel aldri i livet satt meg i garderoben heller, når jeg tenker meg om. Jeg skal aldri ha et DNF på samvittigheten (did not finish). Da hadde jeg heller gått den resterende tiden. Men – jeg løp videre i tre og en halv time, mesteparten uten musikk, for telefonen slo seg vrang og spilte bare den samme sangen om og om igjen. Dessuten trengte hodet mitt ro. I stedet ble det samtaler om mangt og mye.

Det er faktisk litt dumt at dette løpet ikke rangeres høyere, men det kom på en dag der verken hode eller bein var i tipp topp stand. Arrangementet er nemlig av beste sort  – lite, trivelig og veldig profesjonelt (heldigvis har jeg deltatt to ganger, så det andre kommer litt høyere opp på lista). Jeg liker at man passerer et «depot» omtrent hvert 12. minutt – der står det også en del folk som kommer med oppmuntrende tilrop når man trenger det som mest – og en speaker som opplyser hvor mange runder vi har løpt. 56, 3 km ble løpt denne novembersøndagen. Helt innafor, men med litt mer anstrengelse og vilje, burde det blitt 60. Det får jeg heller ha til gode. For det blir flere ultraløp på Undheim.