Medaljens bakside

Medaljens bakside

Null motivasjon. Humørløs. Trøtt. Sliten. Vil ikke løpe. Joda, de dagene hvor jeg helst vil ligge på sofaen med en kopp kaffe er der innimellom. Også for meg.

 

Onsdag var en slik dag. Kveldsvaktuke på jobb er egentlig ganske greit, for da trener jeg om morgenen. Jeg har blitt glad i å trene tidlig.

Denne morgenen var jeg alt annet enn glad. Det er dager du føler alt går på tverke, der alt dreier seg om jobb, unger, lekser, logistikk, matlaging og et endeløst kaos i huset. Man føler man skal tilfredsstille på alle arenaer. Denne onsdagen var slik. Jeg kjente meg dratt i alle retninger og jeg klarte ikke å prestere, verken på jobb eller hjemme. Det føltes i hvert fall slik, og sånt takler jeg svært dårlig .

Jeg hadde pålagt meg selv å løpe ut klokka 9, for å få en time i fred og ro i stua, med frokost og kaffe og fyr i peisen. At jeg sitter og ser God morgen, Norge hører til sjeldenhetene, men denne dagen skrudde jeg på. Klokka nærmet seg ni, men jeg hadde kun lyst å sitte i sofaen og se på Erik Thorstvedt og Vår Staude.

Okei, halv ti, da, tenkte jeg. Klokka nærmet seg halv ti. En ny kopp kaffe. Ti må jeg være ute. Jeg kastet et blikk ut vinduet. Det striregnet og blåste, og jeg begynte å tenke på at løpejakken min ikke var i hus. Halv elleve for svarte. Da må jeg kunne klare å karre meg ut døra. Klokka ble halv elleve og jeg hadde fremdeles ikke skiftet til treningstøy. Den dårlige samvittigheten vokste.

Klokka 10.45 snørte jeg på joggeskoene, åpnet døra og gikk ut på trappa. Fytti. Dette har jeg virkelig ikke lyst til. Jeg gikk ned de ti trinnene og stod på grusen og hadde lyst å gå opp igjen og inn i den varme stua.

En kilometer ble til tre, som ble til fire, fem og seks. Det går treigt, tenkte jeg. Det maratonet om halvannen uke kan bare ryke og reise. Det blir nok ingen god tid. Jeg økte farten og tenkte videre at jeg må blogge om dette. Skrive at alt ikke alltid er like rosenrødt. Bloggen er ikke av den rosa sorten, så hvorfor ikke. Løpeglede står i sentrum, men det er minst like viktig å formidle hvordan de grå dagene kan være – for meg som for alle andre.

På en spontant bestemt løpetur med Kathrine i Stavanger fredag kveld, luftet jeg disse tankene. At jeg noen dager synes alt er dritt. Det er dritt å være alene (fordi jeg er så ekstremt sosial), det er dritt å løpe, og det er er dritt med alle plikter hele tida. Det er i det hele tatt mange drittanker som sniker seg inn under huden.

– Helt normalt. Det bare er sånn innimellom, svarte hun.

– Takk, sa jeg, og fortalte videre om uka etter Amsterdam maraton nylig (ja, jeg løp der for fem uker siden, uten å ha skrevet om det – men det kommer), der jeg tok til tårene for null og niks. Typisk post maraton-syndrom.

Les om Post Maraton Syndrom her.

Tilbake til onsdagen. Farten økte, og jeg merket at humøret steg bittelitt. Kanskje ble jobbdagen bra, den også – når alt kom til alt. For jeg liker jo jobben min. Jeg digger faktisk jobben min.

Beina, som kjentes tunge i starten, føltes lettere. Kilometertida raste nedover. De siste tre-fire gikk virkelig unna. Det blir kanskje ei grei tid neste helg likevel. Jeg nærmet meg huset. Stoppet et par hundre meter før, da klokka viste 10 blanke kilometre. Dagens mål var nådd og det var fremdeles halvannen time igjen til kveldsvakt. Nok tid til å dusje, handle til gutta kom hjem fra skolen, sjekke mail og sette på en maskin med klær – kanskje brette sammen den haugen som lå i en stol utenfor badet også – men da kunne jeg ikke vaske håret. Det passet ikke i dette tidsskjemaet.

Heldigvis finnes det tørrshampo.

Dagen etter ble av den bedre sorten. Halvveis til 90 er ingen alder, og jeg ligger i rute til å klare 50 maraton før 50 år.

Nummer 26 er i skrivende stund 8 dager unna. Hvor? Det får du snart vite. I hvert fall hvis jeg har selvdisiplin nok til å poste noen innlegg litt hyppigere enn den siste måneden.


Les om Prosjekt 50 før 50 her.