Media og sånn

Media og sånn

Hvis Trude Håland (44) skulle fulgt janteloven, kunne hun ikke ha løpt, men heller vasket gulv og laget mat. 

Det er ingressen i Aftenpostens papirutgave påskeaften, og journalistens ord. Tittelen, «Kvinner som løper mye, opplever hets», er heller ikke mitt utsagn, men kjønnsforsker Heidi Eng, som er hentet inn som kilde for å underbygge en sak, som i utgangspunktet var en sånn «Trudes løpeglede-story».

Eng sier også følgende: – Kvinner som løper forstyrrer det bildet mange har: De skal være mer i
ro, passe unger og være omsorgspersoner.

Det er altså ikke mine sitat om noen skulle (og det er noen som gjør) tro det. HER kan du lese saken i sin helhet på nett.

Det er ikke slik at jeg tok opp telefonen og ringte dit og sa at nå har jeg fått så mange negative kommentarer på løpinga at det må dere skrive en sak om. Jeg hadde en blogg, som hadde levd et stille liv fram til 9. mars, før jeg delte et innlegg på min egen Facebook-side, som nådde Aftenpostens redaksjon i løpet av 24 timer.

Derfor fikk jeg den 10. mars en henvendelse fra Aftenpostens Mette Bugge (tenk om jeg fremdeles har hennes drive når jeg har passert 60), fordi hun hadde kommet over bloggen min og fikk lyst å lage en sak utfra den. Jeg svarte ærlig på spørsmål, blant annet om jeg møtte motbør eller fikk kommentarer fra enkelte som mener at det blir for mye løping, for mye bilder på sosiale medier etc. Det svarte jeg ja til, som jo sant er. Det var i det hele tatt en engasjert og morsom samtale på telefonen, fordi vi prater like mye, både jeg og journalisten:-)

Jeg fikk først et utkast, som hadde et litt annet innhold, men siden jeg er journalist selv, vet jeg at det ikke selger særlig å ha slike «kose-mose»-saker på nett. Hvem vil klikke på en sak med tittelen «Trude blir så glad når hun løper, hipp hurra». Henter man derimot inn noen eksperter som kan uttale seg om et tema som engasjerer, hever det saken og gjør den mer interessant. Man «jazzer» den opp med forholdsvis enkle grep. I dette tilfellet ser jeg at mange som kommenterer, spesielt i nettavisenes kommentarfelt, at de blander korta litt eller ikke helt skjønner vinklinga – eller simpelthen bare vil være generelt vanskelige og ikke forstå vinklinga.

 Bildet er fra Amsterdam maraton 18. oktober 2015

Derfor vil jeg forklare.

Det er kjønnsforskeren som sier at kvinner som løper mye, opplever hets utfra mine sitat om at jeg har opplevd å få det jeg kaller sure oppstøt om løpinga mi, som ikke er noe ekstraordinært i det hele tatt. Men likevel er det fakta at jeg får slike kommentarer. Noen sier det mens de ler det bort, andre i en mer alvorligere tone. Det har jeg ingen problemer med å tåle. Så lenge jeg eksponerer meg selv, min løpeglede og løpetrening gjennom sosiale medier, er det medaljens bakside. Slik er det på alle områder. Helt greit.

Jeg har opplevd kommentarer fra menn, såvel som kvinner, men artikkelen sier ingenting om hvem som kommer med kritikk, men at den er der.

Dette temaet er for så vidt ikke noe nytt, men har levd i beste velgående i flere tiår. Folk kan mene og synse hva de vil, men min erfaring, og tydeligvis også kjønnsforskerens og professorens, er at menn kan trene så mye de vil, uten å få samme mengde negative tilbakemeldinger. Selvsagt finnes det de som slenger med leppa fordi en mann prioriterer å sitte på sykkelsetet 10-15 timer i uka, men jeg tror de er i mindretall. Det knyttes (dessverre) ikke like store forvetninger til en manns ansvar for hus og heim. Dette kommenterer også professoren, Gerd von der Lippe.

Jeg får ofte spørsmål om ikke treninga går ut over guttene mine. For å være helt ærlig, jeg tror ikke en mann som løper 7-8 timer i uka, får samme spørsmål og heller ikke om han løper fra noen eller noe, eller om han ikke har tid til annet enn løping. I hvert fall ikke så ofte. Det er der som er sakens kjerne – det er forskjell på hvordan kvinner og menns tidsbruk oppfattes av omgivelsene, denne gang knyttet til trening- jeg brukes som et case i denne sammenhengen, en helt vanlig journalistisk metode.

Imidlertid er det ikke innhentet noe empirisk materiale for underbygge Engs eller von der Lippes påstander om at menn slipper billigere unna når det gjelder negativt oppgulp om treningsmengder, enn kvinner.  Ikke vet jeg om det finnes heller, men skal man tro disse ekspertene, er dette ståa.

Mange i min situasjon møter aldri fordommer av typen jeg har referert til, og kanskje er det, som professoren i artikkelen uttaler, mer utbredt på bygda at slikt forekommer. Jeg tror ikke jeg er spesielt nærtakende på slikt, men jeg opplever det som litt irriterende enkelte ganger, fordi jeg (utrolig nok) føler en trang til å forsvare tidsbruken min.

Det skal jeg slutte med fra i dag.

Jeg hadde aldri kommet på å kommentere folks bilder av nydelige, fargerike middagstallerkener, perfekte cupcakes og andre kulinariske fristelser som det sikkert ikke ligger få timer bak. Jeg hadde aldri kommet på å spørre om de har tid til ungene sine midt oppi all kakebakinga og kokkeleringa

Når det er sagt – det finnes nok av dem som heier, og det settes stor pris på. Det er disse tilbakemeldingene som gjør meg så stolt og glad. At så mange finner motivasjon i at jeg gir av meg selv på Facebook og Instagram, er veldig inspirerende og gir meg masse lyst til å fortsette å dele. Dagen i dag har gått med til besvare utallige meldinger, for å si takk.

Enda en gang – takk til dere, dere vet hvem dere er: familien, venner, flere gode kolleger, kjente og ukjente følgere på Instagram og Facebook Trekker likevel fram en kommentar som tikket inn på Instagram i dag. Takk til deg Jorunn, gamle klassevenninne på videregående. Og til dere, Wenche og Sidsel, som vet hva det gikk i da jeg hatet de lange løpeturene tidlig på 1990-tallet da vi spilte håndball sammen i Vålerenga.

Ja, og takk på tampen til dere, Thea Bækkevold og Marta Madland Hagesæther, som jeg ikke kjenner: