Noen små justeringer

Noen små justeringer

Nyttårsforsett. Smak på ordet. Mål. Smak på ordet. Endringer. Smak på ordet.

                                     

Det trenger ikke være januar for å sette seg nye mål. Bildene ovenfor er tatt med 15 måneders mellomrom, fra august 2014 til november 2015 og det er rundt 7-8 kgs forskjell i vekt. Seks av de månedene rommer ikke mer trening, men smartere trening og litt redusert matinntak, samt noen småjusteringer i kostholdet.

Jeg er ingen kostholdsekspert, og kommer aldri til å bli det. Ei kollega fryder seg over smågodt-inntaket på deadline-dager, da er det høy sjokoladefaktor i redaksjonen – det tar jeg som et godt tegn.

Det er lett at andre tror det har «bikket fullstendig over», at løpinga har «gått til hodet» og at det kun tenkes på trening dagen lang. Jeg tenker på trening, men mer på det logistikkmessige. Hvordan jeg skal smette inn ei mil her og to mil der.

Min seks måneder lange «reise» fra april 2015 til november samme år, gjorde noe med tankegangen min. Jeg lærte meg å tåle ubehageligheter i større grad enn tidligere, fordi jeg ønsket å få mer igjen for antall timer løping jeg la ned. Ønsker man endringer til det bedre, må man våge og tørre å stå i det som er utenfor komfortsonen. Til det fikk jeg god hjelp av Kathrine, som har vært turfølge, mental og fysisk trener, samt løpepartner på et par utenlands maraton.

Fra turen til Curacao i november 2016

Det gjelder ikke bare når man skal endre treningsvaner eller kostholdsvaner, men også på andre områder i livet. Å stå ansikt til ansikt med utfordringer er ubehagelig. Jeg slettes ikke like flink i alle sammenhenger, og skulle mange ganger ønske jeg kunne overføre noe av viljen fra treningsarbeidet til andre arenaer. Det får være neste mål.

Mål, ja. I disse nyttårstider snakkes det mye om nyttårsforsetter. Om å trene mer, å gå ned i vekt eller bli flinkere til å spare penger.  Ei løpevenninne, Kamilla, bruker aldri ordet forsett – hun snakker kun om mål.

Jeg traff Kamilla i Berlin 2014, hvor hun løp maraton på over fem timer – to år senere, for tredje gang i Berlin, bikket hun med solid margin under fire timer. Vektforskjellen var rundt 20 kg. Hennes vei for å oppnå sine mål kan du lese om i VGs vektklubb.

Du kan les mer om Kamilla i et tidligere blogginnlegg HER.

Å sette seg nye mål for et nytt år høres mye mer positivt ut i mine ører. Forsetter brytes veldig ofte fordi man går for høyt ut og ender med å bli skuffet. Dessuten er det et snev av pessimisme i ordet. Det er ikke alltid alle mål man setter som nås, men jeg tror man lærer mer på veien.

I løpet av et halvt år i 2015 fikk jeg erfare hva prioriteringer kan gjøre både fysisk og mentalt. Følelsen av å lykkes med å nå et mål, gir mestring og selvtillit. 

 Paris april 2015 vs Stavanger august 2015

Jeg hadde som mål å løpe maraton et kvarter fortere enn jeg hadde klart våren 2015, og da var endringen å trene smartere samt å gå ned i vekt. Det klarte jeg innen tidsfristen jeg hadde satt for meg selv.

Fordi jeg fortsatt har ambisjoner om å presse tida ytterligere ned, klarer jeg å holde motivasjonen oppe. Jeg har stabil vekt, og jeg trener bittelitt mer og bittelitt bedre. (mer om det i neste blogginnlegg i neste uke).

Hva jeg vil med dette innlegget? Ikke skape press i hvert fall, men få fram at ingenting kommer rekende på ei fjøl (for de aller færreste, i hvert fall). Men jeg vet at mange der ute går med en drøm, et mål om å løpe – enten det dreier seg om å løpe 5 km uten stans, fullføre ei mil, løpe et halvmaraton, å gjennomføre et maraton. For å greie det, må du trolig gjøre noen endringer i det livet du allerede har. De er ikke så store som du tror. 

Kan jeg, kan alle.