Nummer 25 i all stillhet

Nummer 25 i all stillhet

Jeg kom, jeg løp og dro hjem igjen. Amsterdam Maraton som var nummer 25 i rekka, var en «grei gjennomkjøring».

 

I hui og hast bråbestemte jeg meg for å takke ja til KLMs tilbud om å løpe for deres team i Amsterdam 16. oktober – to uker etter persen i Odense.

Med bein som ikke kjentes helt restituerte, men i god stand til å gjennomføre helt greit og under fire timer, som var planen, bar det av gårde tidlig en lørdag morgen.

Alene på tur – det er litt stusselig, jeg innrømmer det. Men jeg skulle på noe opplegg hele søndagen, fra frokost til tilstelning etter løpet, så det var greit å tusle rundt i Amsterdams like gater.  Været var det samme som året før, litt grått, men lite vind. Utpå ettermiddagen ble det riktig så trivelig, med sol som tittet fram, og som bar bud om flotte løpsforhold dagen etter. Jeg liker når det er sol og 17-18 grader. For meg er det perfekt løpsvær.

Slik ble det også. Sol fra knallblå himmel. Det var bare å stå opp, kle på seg og innta plassen på stadion. Frokost fra klokka 8 i egen lounge på Olympiastadon, stod det på KLMs invitasjon.

Og hvilken frokost. Flere ulike smoothies, gode frokostblandinger og rikelig med frukt. Jeg fikk tildelt den hvite t-sjorta jeg skulle løpe i, og tok det hele litt som det kom. Pratet med flere andre som skulle løpe samme distanse og de som skulle løpe halv litt senere.

En halvtime til start og jeg surret litt rundt, før jeg kom meg inn på selve løpebanen. Jeg var ikke nullstilt i hodet, kjente jeg, men når du entrer startområdet, blir du klar. Det er noe med stemningen. Jeg får litt frysninger, rett og slett. Høy musikk, folk som smiler og virker SÅ klare. Det gjør noe med innstillingen.

Jeg skulle løpe sammen med noen, og vi skulle løpe under fire timer. Det var greia. Det gikk fortere enn som så. Da jeg løp her i fjor, var det tendenser til køløping. Det nytter å snike seg forover i startområdet, for det var ikke så trangt om plassen at det gikk ut over farten. Men jeg skulle jo ikke løpe fort…

For å gjøre en lang historie kort;  da vi var halvveis, viste klokka 1.44.30, og det var på tide å roe ned. Under fire var jo sikret. Hvis ikke, måtte vi ha ramlet og brekt beina. Det var bare å komme seg til mål, i passe kjapt tempo.

Det er løgn å si at jeg ikke kjente det røynet på, for da vi nærmet oss inngangen til Vondelpark (som vi også løp på vei utover), og hadde 3-4 km igjen, måtte jeg anstrenge meg for å smile til de utkledde Duracell-kaninene som gikk og vinglet i veien. Om de ikke var batteridrevet, durte beina jevnt og trutt mot målet i «ingenmannlands-tempo».

Og så kommer endelig den siste kilometeren. Den kjekkeste kilometeren av de alle, til tross for at man er sliten. Man vil bare i mål, man vil bare tråkke over streken og man vil bare ha den medaljen.

Nummer 25, tenkte jeg. Den er i boks.

Inn på stadion igjen, samme vei vi løp ut. Masse folk på tribunen. Jeg fisket opp telefonen fra beltet rundt livet. Filmet og sendte snap til de hjemme mens jeg løp over målstreken. Ikke kjempesliten, men trøtt likevel.

3.38.59 ble den offisielle tida.

Jeg fortet meg ut av stadion, gikk rundt på andre siden og løp opp trappene til KLMs lounge igjen. Jeg dro ut hårstrikken. Det var fremdeles krøller igjen etter frisørbesøket to dager i forveien (der 30 cm forsvant).

– Er du ferdig. Du har vel ikke løpt maraton? Du ser ikke svett ut. Og dessuten er det ingen som løper opp trapper etter 4.2 mil

– Jovisst hadde jeg løpt maraton. Jeg viste stolt fram medaljen, og løp ned igjen for å finne massasjerommet der jeg hadde lagt fra meg tingene mine. Gratis massasje i en halvtime – det gjorde kjempegodt.

Skifte av klær, og så springe opp de samme trappene til loungen igjen.

Change of scenery: Smoothies-variantene var nå byttet ut med vin og frokostblandingen med tapas.

Jeg fikk servert et glass, tok på meg lua (fordi jeg synes det var så uvant med «kort» hår) og gikk ut på tribunen for å se resten av maratondeltakerne og halvmaraton-folket løpe i mål.

Kjente ansikt var det også flere av, og noen av dem fikk jeg skyss med i taxi på vei tilbake til sentrum. Det ble ikke flere klesskifter den kvelden. Tights, treningstrøye og lue pluss joggiser ble dette maratonets bankettantrekk.

Boblene smakte like godt uten kjole og stiletter. Bare så det er sagt.