Og du lurer fortsatt på hvorfor jeg gidder?

Og du lurer fortsatt på hvorfor jeg gidder?

At du gidder? Hvordan orker du å løpe så mange maraton? Det hadde jeg aldri giddet. Er det ikke kjedelig å løpe så langt?

Jeg gidder. Det er aldri snakk om ikke å gidde. Det er ikke alltid jeg orker, men jeg orker likevel. Jeg kan ikke gjøre noe med at du aldri hadde giddet. Nei, det er ikke kjedelig å løpe så langt, og jeg løper heller 10 maraton framfor å delta i sykkelritt.

Det hender jeg sitter og blar tilbake i kamerarullen på mobilen. Den inneholder tusenvis av bilder, 70 prosent av dem, om ikke enda mer, er løpsrelatert. Motivene er tatt på treningsøkter, på løpsreiser i inn- og utland, og i selve konkurransene. Det hender jeg plukker ut noen favoritter, og akkurat nå er de bildene ovenfor på favorittlista mi.

Jeg prøver å ikke snakke så mye om løping og maratondilla på jobb, og jeg prøver å ikke snakke så mye om løping med gutta. Og jeg prøver etter beste evne å ikke prate så mye maraton og tider per km med venninner som ikke har satt seg inn i den tankegangen å tenke avstander på. Men det hjertet renner over av….. Det er ikke alltid like lett å tie om. Opplevelsene har stått i kø de siste fem og et halvt årene, hvor årlige maratondeltakelser, stadig stigende i antallet, har tatt en plass i livet mitt.

I fjor ble jeg medlem av GTI friidrettsklubb i Stavanger, som har to ukentlige fellestreninger på intervallbiten. Der er det ingen som spør om jeg gidder, for der MÅ alle gidde, selv om ikke alle deltar i maraton.

Jeg klarer stort sett å innfinne meg på fellestrening hver tirsdag –  et godt pusterom, hvor man kan tillate seg å være litt «nerdete».

Så var det ei klubbvenninne som sa nylig: Uansett hvor sliten jeg er, eller om jeg er i dårlig humør, så svever jeg etter å ha gjennomført den tirsdagøkta, samme hva som står på programmet.

Jeg er helt enig. Dronningfølelsen kaller jeg det. Den samme følelsen inntreffer når jeg løper over målstreken i et maraton. For meg er det ikke det samme å løpe 10 km eller halvmaraton. Det må være maraton. Et helt, et.

Å løpe over målstreken etter 42,2 kilometer er pur lykke. Da er jeg dronning i flere timer.

Derfor løper jeg maraton. Fordi det gjør meg glad.

2 Comments

  • Lise Posted 28. februar 2017 18:12

    Først vil jeg takke for en inspirerende blogg. Syns det er gøy å lese om veien til 50 maraton. Kan hende du har skrevet om det, men jeg lurer på er når du løper lander du på hæl, mellomfot eller forfot? Har du evt testet/prøvd de forskjellige?

    Lise

  • Trude Posted 1. mars 2017 12:20

    Heisan. Jeg har prøvd så vidt å lande på forfot, men gikk fort tilbake til hællanding. Jeg var rett og slett ikke villig til å gå gjennom den endringen det er, spesielt for leggene, å lande på forfot, så jeg trør fortsatt i bakken som en "elefant" og er komfortabel med det. Det er et valg jeg har tatt, og jeg tenker at skaderisikoen er mindre når jeg holder meg til samme stil som alltid:-)

Comments are closed.