Personlige rekorder

Personlige rekorder

Da jeg deltok i min første løpskonkurranse noensinne, et halvmaraton rundt tre vatn i Stavanger i november 2010 hadde jeg ingen peiling på hva som var ei «akseptabel» tid for de 21, 1 kilometrene. Som nevnt tidligere, var jeg glad jeg kom meg helskinnet til måltstreken, fordi jeg da slet med en leggstrekk og et kraftig overtråkk som var tapet opp. Å spille håndball på løpesko var ikke noe sjakktrekk en uke før et så langt løp.

Et møte med parketten er ikke bare, bare med løpesko, som er langt fra så stabile som vanlige innendørssko, 
noe jeg smertelig fikk erfare under veteran-NM i Trondheim i oktober 2010.

Derfor var tida, med hånden på hjertet, uvesentlig. Jeg ble løpt forbi av folk jeg aldri hadde mistenkt skulle løpe forbi meg og fortere enn meg, men surmulte ikke av den grunn. 2.08.12 mener jeg sluttida ble, ikke akkurat noe å hoppe i taket for, men for meg var det bra. Da jeg stod på startstreken tenkte jeg at 2.15 var et naturlig mål.

Fornøyd trio etter 3-sjøers løpet i Stavanger, november 2010. Janne Halseth (f.v.), Elisabeth Skrettig og meg.

Deretter eskalerte joggingen, ikke treningen. Men jeg byttet ut spinningtimer med løpeøkter, la vekk styrketreninga til fordel for en tur på beina og ble sjeldnere å se på andre gruppetimer på SATS, før jeg tilslutt overlot min faste spinningtime på mandage til en annen instruktør. Det var NY maraton og timer med joggesko på beina som hadde (og fremdeles har) førsteprioritet.

På veien mot fjorårets store mål, stod et par andre konkurranser på programmet. I august var det Stavanger halvmaraton, mitt andre, og forbedringen fra 9 måneder tidligere var på hele 12 minutter. Plutselig var jeg av dem som kom meg under 2-timersgrensen, og det attpåtil med god margin; 1.56.37.

Tre uker senere, deltok jeg i enda et halvmaraton, og i øsende regn og sur vind, ble det nok en ny pers, denne gang ble tiden 1.52.50.  Et maraton (4.17) og noen treningshalvmaraton senere, var jeg klar for første konkurranse i 2011; Solastranden halvmaraton. I bilen på vei til konkurranser er jeg alltid litt smånervøs. Tanken om å løpe fortere enn sist ligger i bakhodet, selv om jeg prøver å overbevise meg selv om at det uansett er bra å løpe over to mil.

Lykkelig eier av NY marathon-medalje etter fullførte 42, 2 km 6. november 2011 – 
på dagen ett år etter at jeg løp mitt første halvmaraton.

Jeg er jo ikke født til å løpe, har ingen løpekropp overhodet, men jeg liker å trene. Til tider hardt, som i intervalløkter, men joggeturer i moderat tempo er det aller beste. Og den kombinasjonen har gitt resultater. For 28. januar ble nok en personlig rekord på halvmaraton notert; 1.45.46. Fem meter før mål, kastet jeg et blikk på klokka og hoppet over registreringsmattene i pur endorfinrus. Så mye hoppet jeg at jeg måtte gå tilbake for å være sikker på at tiden faktisk ble registrert.

Tall og tider er i utgangspunktet ikke viktig, men det er noe spesielt å stå i målområdet, drikke litt varm suppe, helle innpå litt sportsdrikke og diskutere med de andre. Hva løp du på?

Ja, for til sjuende og sist er det vel det man prater om. Sluttider, kilometertider, tid etter halvløpt distanse. De fleste av oss liker å gjøre det bedre enn sist – jeg også.

 «Det er bare et tall», Joda, men ikke alltid. Alder er bare et tall – det er iallfall helt sikkert. 
Selv rundet jeg 40 i november 2011, uten å få panikk av den grunn. (Foto: Lars Kristan Aalgaard)

Problemet er bare at for hver personlig rekord blir det stadig vanskeligere å få minuttene og sekundene til å krype nedover. For ett år siden var det usannsynlig at jeg noen gang ville fullføre et halvmaraton på under 1.40. Nå er jeg ikke sikker lenger. Men det kommer til å ta tid. Kanskje skjer det ikke i 2012, kanskje ikke i 2013 heller. Men jeg har troen. En gang. Den dagen alt klaffer er det meste mulig.

5 Comments

  • KamillaK Posted 25. februar 2012 09:30

    Du er så inspirerende! Og det er så fint å lese om hvilken holdning du har til det hele, ikke den holdningen/besettelsen der ALT som har noe å si er hvordan man har gjort det sammenlignet med alle andre – ikke seg selv. Har en venninne som er sånn, så hun har jeg sluttet å løpe med. Jeg liker å nyte treningen, og slår jeg mine egne rekorder er jo det selvsagt kjempegøy, men hvordan jeg ligger an i forhold til andre er ikke så vesentlig.
    Ha en fin intervalltrening senere i dag 😉

  • Trude Posted 25. februar 2012 10:58

    Tusen takk for det. Jeg har et greit konkurranseinstinkt, og det har nok gjort at jeg har klart å presse meg selv litt ekstra på enkelte løp. Men jeg tenker faktisk ikke over så mye hvem som kommer før meg på resultatlista, jeg er for mye i konkurranse med meg selv, tror jeg:-)

    Kjekt å kunne inspirere – det er litt av meningen. Ha en fin helg og fortsett å nyte SATS (og NIKE-logg-treninga).

  • Anna Posted 26. februar 2012 08:20

    Hei!
    Fin blogg, kom over den etter et besøk på FB- siden til "Hardt og langt".
    Ser at vi har et felles mål, Berlin maraton, og at vi begge satser på to fullførte maraton i 2012. Artig å ha noen å hente inspirasjon og motivasjon fra.

  • Trude Posted 26. februar 2012 15:09

    Så kult. Hva er ditt mål i Berlin, da, og hvilket annet maraton tar du sikte på? Fantastisk foredrag med Fred Arthur Asdal, skikkelig inspirasjonsløft der, ja.

  • ania Posted 27. februar 2012 18:08

    Du er velsig lik meg når det gjelder løping! utrulig morsomt å lese

Comments are closed.