Prosjektleder Trude

Prosjektleder Trude

Ja, jeg har blitt prosjektleder. Ikke for et maraton, riktig nok, men ikke mindre viktig. Jeg har påtatt meg oppdraget å lede «Prosjekt 10k», som skal få min beste venninne trygt i havn på sin aller første 10 km-konkurranse siste helgen i august.

Det blir en spennende reise. Min venninne gjennom de siste 40 årene har ikke samme interesse for meg som løping, eller – hadde i hvert fall ikke. Det er vanskelig å spå om framtida. Uansett – en gryende interesse for løpeverdenens hemmeligheter har hun i hvert fall vist og nå står hennes første 10 km på programmet. Jeg skal få henne dit og jeg skal sørge for at den mila skal gi en følelse av mestring. På samme måte gir hun meg følelsen av mestring når vi går på ski sammen (to-tre ganger i året, senest i helgen).

Jeg tror det var et møte med noen maratonkvinner i Dubai som gjorde utslaget, for da vi hadde truffet en kvartett som hadde omtrent 200 maraton på samvittigheten, den eldste av dem nesten 79 år gammel (og hadde ikke løpt sitt første før hun var passert 50), sa hun begeistret: «Det ser jo litt kjekt ut og det er jo egentlig aldri for seint».

Slike uttalelser forfølges selvsagt av undertegnede, som så sitt snitt til å overtale henne om at det aldri er for seint og at 10 km er et bra utgangspunkt for konkurransedeltakelse nummer én.

Joda, hun overbeviste fort seg selv om at dette ikke blir en uoverkommelig oppgave, men at det likevel må dedikasjon til for å bli en løper. Hun er innstilt på å trene 3-4 ganger i uka, variert, men minst to løpeøkter, og én av dem intervaller. Det er den jeg skal ta meg av. Vi har satt av én økt i uka til dette, og har allerede gjennomført to.

Jeg har troen på at de 10 kilometrene i august vil gå smertefritt. Tida har vi touchet innom, men ikke blitt enige om, selv om et hårete mål surrer i bakhodet.

Oppgaven som prosjektleder skal tas seriøst – jeg gleder meg til fortsettelsen og venter i spenning på det endelige resultatet.

You go, girl.