Røyskatten og asfaltdronninga

Røyskatten og asfaltdronninga

Det flotteste turterrenget ligger like utenfor stuedøra, men bruker jeg det? Jeg hadde i hvert fall aldri før vært på de tre toppene jeg løp opp på onsdag ettermiddag.

 

Søndag kveld tikket det inn en melding fra ei sprek dame jeg er oppvokst med. Kristine heter hun, men tituleres heretter bare «røyskatten».

Som avtalt, svingte «røyskatten» inn i gårdsrommet til gitt tid og en kjapp skifting senere var vi på kjøretur opp til Melsheia, som var det yndede området vi skulle løpe i. Egentlig kommer man rett inn i et virvar av løyper om man løper 4 minutter fra huset mitt, men vi skulle litt høyere opp, og litt utenfor de behagelige grusløypene som går på kryss og tvers i skogen.

Bilturen gikk omtrent kjappere enn skiftinga, og det var bare å «labbe» innover. 50 meter på stien – så lovende, tenkte jeg, og kastet et blikk på de blå, fine og rene Nike-skoene. Enda 50 meter, og kjapp sving til venstre, og der. Kliss-klass, sorpe og søle. Ja, ja. Det finnes heldigvis vaskemaskiner, tenkte jeg videre, og fikk vel konstatert allerede da at det ikke ble mye grussti-løping denne ettermiddagen.

Over greiner, myke skogsbunner, opp, opp, opp. Bortover, krysse en av de behagelige grusstiene og videre opp, opp, opp. Litt fjell, noen steiner, se opp, passe på anklene. Wien er 11 dager unna, minnet jeg stadig mitt løpefølge om. Hun registrerte hva jeg sa, og spurte om vi skulle bakke ut og ta ned på grusstiene igjen.

– Nja. Neida, det går fint, mumlet jeg, og la meg i rygg.

Her skal det ikke feiges ut, selv om overtråkk-angsten kom krypende.

– Nå er vi ferdige med oppvarminga. Bare rundt denne nå, så skal vi opp på den første toppen.

Jeg kastet et blikk på klokka. 17 minutter og 3 km – det gikk ikke så fort, men det skal det heller ikke gjøre på slike terrengturer. Allerede da hadde jeg gitt henne et navn. «Røyskatten» Ikke grevling, jerv eller gaupe. Ikke fjellrev heller.

Røyskatt. I leksikonet (ja, jeg googlet og klikket meg inn på norske leksikon-linken) beskrives den som lynrask og en god klatrer.

Løpefølget smatt oppover med små, raske steg, nesten helt lydløst. Jeg hang ikke langt bak, men en asfaltdronning abdiserer ikke av fri vilje og får ikke røyskatt-egenskaper sånn helt ut av det blå. Men det skal jeg ha – jeg hang med.

Første topp (som jeg glemte å se hva het på skiltet..)

Ned fra første topp og over ei myr, litt kjærkommen grussti-løping og inn i skauen igjen. Topp nummer to – og kanskje enda bedre utsikt over Sandnes og Stavanger, ja vi så til og med høghuset på Bryne.

Ned atter en gang og bortover en drøy kilometer før vi skulle ta en siste og tredje stigning. Den var mer skånsom enn de to andre, og det var heller ikke så mye sorpe og søle. Ikke at det spilte noen rolle, skoene var alt annet enn tørre og rene.

Siste «topp» (høyde er vel et mer passende ord), var «Pålsberje», hvor det i følge skriften på steinen skal ligge et gravkammer under, som inneholdt den dødes brente bein og deler av leirkar som har vært fylt med reisemat for den siste ferden. Om vedkommende het Pål, stod det ingenting om, men han levde i hvert fall i tiden rundt 400-600 år e Kr.

Etter den siste høyden, gikk turen videre 3 fine kilometre innover i skogen, hvor jeg ba om å få gå det bratteste partiet fordi jeg ville unngå syre i leggene. De siste 10 minuttene ble det lett jogging i lett nedoverbakke, tilbake til parkeringsplassen.

En fin, annerledes tur enn det jeg vanligvis legger ut på alene.