Småglatt, tidvis motvind og ny pers

Småglatt, tidvis motvind og ny pers

I går stod jeg på startstreken i Solastranden halvmaraton for femte gang på seks år. Januarforhold tatt i betraktning, er jeg veldig fornøyd med 1.37.27.

Jeg var ikke helt overbevist om jeg skulle delta, for jeg var ikke påmeldt og løp for anledningen i en annens navn (!!!) – ikke helt politisk løpskorrekt, men slik ble det denne gangen. Utgangspunktet var en helt vanlig treningsuke, med et par ganske harde økter, og jeg hadde tenkt å bruke dette halvmaratonet som en fin langtur i litt raskere tempo enn normalt.

Så er det noe med at man treffer likesinnede, og når man treffer blide GTI-løpedamer, og ei av dem inviterer med til oppvarming (takk, Cecilie), så ble det bare at jeg følte meg klar. Klar i kroppen – ikke helt klar i hodet, men jeg tenkte i hvert fall å løpe tålig fort i starten og deretter se det an.

De første noen og hundre meterne gikk nedover, men underlaget var småisete og glatt og jeg følte meg mer trippende enn løpende. Det ble litt «bakglatte» fraspark i første del av løypa, men etter et par kilometer fikk jeg godt feste og kunne øke farten, som jeg tenkte skulle ligge rundt 4.40 per km. Det gikk stort sett fortere enn det, men i enkelte partier, der jeg sikkert lignet på en slags utgave av Bambi, snarere enn en løperske, gikk det langtfra så fort. Det var også (for meg) umulig å løpe fort i motvinden på et par av slettene. Til gjengjeld fikk man vinden i ryggen så fort løypa dreide – for en herlig følelse å kjenne at du nærmest «dyttes» av gårde.

 Km-tidene fra 3-21 km (resten kom ikke med på skjermbildet)

Jeg startet med vindjakke, pannebånd og tynne ullhansker, men de røyk av da jeg var rundt halvveis i løpet. Da fikk jeg nemlig øye på mor og far i løypa og benyttet sjansen til å kaste både jakke og hansker i grøfta, og der havnet startnummeret også, siden det var festet til jakken. Jeg frøys litt på slettene, men det var deilig å slippe å løpe med jakke (Anja, neste gang følger jeg ditt eksempel og dropper jakken fra start, selv om det er kaldt med én gang.)

Da Solastranden halvmaraton er ei løype som vender ganske ofte, møter vi andre deltakere flere ganger. Det gir ekstra motivasjon å møte løpere fra samme klubb, og få et smil og ei hånd i været på veien. Det er inspirerende å møte på de som kommer først og se hvor fort de faktisk løper.

Jeg konsentrerte meg mest om kilometertider og registrerte under 46 minutter på den første mila. Det var vel da jeg tenkte at persen var innen rekkevidde. Like etter så jeg noen bekjente som stod og heiet – jeg svarte at det var tungt, men at jeg hadde greit tempo.

Foto: Wenche Haukland, som heiet og heiet

Ved 19 km var det en undergang som var i mørkeste laget og en liten kneik av en bakke i andre enden – den gikk jeg faktisk opp i hurtig gange.. Jeg så på klokka – det gikk bittelitt seinere enn på første del og jeg måtte virkelig henge i dersom dette skulle gå. 1.38.42 (tror jeg) er den gamle persen, satt i Egersund i mars 2016. Foran meg lå to damer som hadde ligget noen hundre meter lengre unna hele løpet. Jeg nærmet meg de to. Tilfredsstillelsen med å føle at kreftene er der, er god når målet bare er halvannen kilometer unna.

Der. 1.37.27 stoppet klokka på. Jeg kunne koste på meg et smil, selv om jeg var sliten. Den første jeg så var Kathrine – dama som har vært min «ledesnor» siden mai 2015.

— Bra jobba, Trude. Bra løpt.

– Har du lyst på en Red Bull, spurte ei vennlig dame fra arrangøren.

Ja, gi meg en Red Bull. Den med sukker, takk

Så bar det inn i varmen, inn til god kaffe, sjokoladekake (som jeg aldri rakk å forsyne meg av før det ble tomt), og så var det å møte to GTI-damer før premieutdelingen, pluss ei annen løpeglad venninne, som også perset på distansen denne januarlørdagen.

 Fra venstre Cecilie Husvæg, Anja Kristin Lindanger og undertegnede.

Takk til Spirit friidrettsklubb for en fin ramme i mål – det er jo en tradisjon å reise til Sola i januar, og nå fikk jeg oppleve å løpe i sol også.


Grattis med ny pers på halvmaraton, Vibeke