Stockholm, baby

Stockholm, baby

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Stockholm rocks. Og jeg skal tilbake for å løpe maraton der igjen. 

Mitt 21. maraton ble en stor opptur, nesten helt fra avreise fredag ettermiddag. Kun et par flyforsinkelser som trekker ørlite ned det som ble ei topp maratonhelg på alle måter, både sportslig og sosialt.

Avreise 14.30 fra Stavanger lufthavn, ble til 15.30, og avreise 16.00 fra Gardermoen ble til 17.30. Men vi kom altså fram, selv om flettene røyk et sted i lufta mellom Oslo og Stockholm (men det ble nye fartsfletter).

Siden det ble litt mer venting enn planlagt, gikk diskusjonen om strategi for lørdagens løp omtrent varm. Både jeg og løpefølge Oddveig hadde pakket ned Wien-skoene, som vi hadde dårlige vibber for. Spørsmålet var bare om vi turte å gamble på nye sko. For de som ikke har fått med seg Wien-storyen, kan den leses HER, så skjønner du litt av greia.

Èn ting er å anskaffe seg et nytt par av samme merke og modell,  en annen er å skifte merke og modell totalt. Da vi så vidt nådde nummerutdelinga med et kvarters margin og fortsatte videre inn til Asics-utsalget, stemte ingenting. Ikke størrelse og i hvert fall ikke farge.  En halv størrelse for stor kunne jeg overlevd, men ikke fargen. Aldri om jeg løper i sorte sko. Det bare skjer ikke. Selgeren prøvde etter beste evne, men denne dama sa nei. Det fikk bli løpe feil-skoene fra Wien, som tross alt er rosa og matcher shortsen.

Ut av expo, ned til hotellet – med koffertene på slep. Sjekke inn, ut og skaffe pizza til å ta med på rommet. Det klarte vi ikke, så det ble mat fra hotellets restaurant, pepsi max og siste episode med Skam før vi slukket lyset. Det var i grunnen rart å vite at starten gikk klokka 12, og siden mitt reisefølge hadde spottet en Adidas-butikk rett oppi gata, ble vi enige om å legge turen innom der på vei opp til start dagen etter. Kanskje vi bare skulle gå for Adidas og Boston Boost-skoene, som vi i hvert fall hadde hørt mye positivt om. Kanskje det.

Frokost klokka 8 med medbrakt, hjemmelaget granola. Som om Clarion ikke hadde god nok frokost – det hadde de. Veldig god. Og god kaffe. Det ble litt av hvert, vi hadde god tid, og fikk også en snau time til avslapping med kaffe på rommet, før nye fletter og påkledning var i gang.

På med GPS for å finne Adidas-butikken, og det gikk lett. To minutter før åpningstid skrapet vi på døra, og vi fikk knapt kommet oss innenfor før to par med  Boston Boost-sko ble hentet fram fra lageret.

– Ni kan inte springa maraton i dom der, sa mannen som hjalp oss mens han pekte på mine rosa Asics-sko, som jeg bare tvilte mer og mer på.

– Da kommer ni inte i mål, lo han.

Okei, da. Booston Boost it is, og etter at jeg hadde fått lånt en penn og skrevet på hvilke maraton de gamle Asics-skoene hadde bært meg gjennom, gikk de i bossdunken bak skranken. Oddveigs Mizuno-sko gikk samme veien.

Taxi i fem minutter opp til startområdet for å møte på KLM-sjef i Norden og min kollega i Sverige, KLM-løpeambassadør, Snabba Fötter (Kenth Svensson) på stadion der vi noen timer senere skulle løpe i mål. Det ble et hyggelig møte med litt prating og foto.

Samme sted traff vi på Kjell-Erik Ståhl, mannen som satte svensk maratonrekord i 1983 på 2.10, som står fremdeles. Hyggelig kar, det også, det samme kan sies om sjefen for det svenske ultralandslaget, som denne gangen skulle være fartsholder på 3.30 og var der for å hente den ballongen.

Møte med en legende, Kjell-Erik Ståhl.
Så til selve løpet, for det var jo derfor vi var i Stockholm. Vi ruslet ned til starten og leverte fra oss posen med tøy, nødvendige ærend i skogen et utall ganger, og så smatt vi inn i rett startbås omtrent en halvtime før det skulle brake løs. Det er alltid den verste tida – å vente – når du er så nervøs at du nesten ikke aner hvor du skal gjøre av deg. Målet var å løpe på rundt 5.05 i snitt og se hvor langt det holdt. Vi hadde møtt på en annen løper fra Stavanger, Lars Sigve, som løp i Stockholm også i 2015, så han visste litt om løypa. Han løper omtrent med samme fart, så han tok vi følge med fra start. 
Høy musikk, fengende musikk. Klapping, roping og heiing. 3-2-1, løp.
Nedover. Det gikk svakt nedover de første kilometrene. Klokka spilte på lag, vi var i rute og vi fant fort flyten. 
8 km – den fryktede bakken over Västerbroen, som var bratt i starten og gikk slakt oppover i omtrent en km. Farten fremdeles fin. 
13-14 km – Fartsholderen på 3.30 tok oss igjen, og vi traff igjen mannen fra stadion. 
16.5 km – Ferdig med første runde og nå startet runde nummer to som var nesten 26 km, og vi skulle ut i Djurgården.
21.1 km – Halvmaraton passeres, og vi er langt ute i den svenske åkeren, løper videre gjennom grønt omårde og kommer senere omtrent ved 26 km, ut i sivilisasjonen igjen og der står det også mye publikum. Vi holder tempoet.
30 km – Jeg kjenner at det begynner å røyne på, og vi skal gjennom en tunnel og bortover ei lang slette, før vi kommer til den fryktede bakken nok en gang. Jeg kjenner jeg må roe ned når vi starter på den. På toppen står 33 km-skiltet, og det er alltid motivierende å vite at under mila gjenstår. Jeg kaster et blikk på klokka og tenker at det blir pers.
 
35 km – Mens Oddveig hadde sin tunge periode mellom 10-20 km, kom min nå. Det pleier å være omvendt. Nå var det hun som måtte være motivatoren. Jeg begynte å gå tom. Men det er hver sin periode og vi hadde valgt å være lojale og holde følge til mål.
40 km – På klokka stod det 41.1 km, og det var litt kjipt. At vi løper lengre, skyldes all sikk-sakk-løpinga mellom folk og fram og tilbake til drikkestasjonene som kom tett som hagl på grunn av varmen. Det var varmt løpevær. Ikke for varmt, men varmt.
41.5 km – Ifølge klokka var maratondistansen passert for flere minutter siden. Vi så stadion, men jeg følte aldri vi nærmet oss. Så plutselig løp vi inn porten. 200 meter igjen.
42 km – Publikums brus fra tribunen. Stemning til tusen. Gåsehud. 150 meter igjen, bare en siste sving nå. Foran oss løper en mann med en baby på armen. Det rykker bak i leggen. 50 meter til.
42.2 km – MÅL. 3.37.47. Ny pers. Deilig.  Så uendelig deilig. 
Obligatoriske bilder tas, og vi kommer oss ned og får hentet tøyet, og ringt hjem for å dele opplevelsen og tida. Bitte-bittelitt skuffa over at vi ikke kom enda et minutt og to fortere i mål, men det ble fort glemt. Vi har enda mer å gå på. Jeg bare vet. 
Resten av løpsdagen fortsatte i tradisjonell ånd, med bobler i glasset og god mat. Men det er en helt annen historie.

5 Comments

  • Stein Jone Lithun Posted 7. juni 2016 08:45

    Dåkke e nå goe. Gratulere med rekord. :).. Min tur i Stockholm i sep (21,1km).. 🙂 Tar min årlige full M for 2016 i Stavanger. 🙂

  • Issi Posted 7. juni 2016 18:43

    Så bra!!! Gratulerer så mye! 😀 Hørtes jo helt fantastisk ut! Spørs om Stockholm må på lista…. Spitsbergen marathon i helga var forresten helt magisk!! Sol, sol, sol og mye motvind, men persa med 40 minutter siden september i fjor! Vant klassen min med over 8 minutter, og kom i mål på 4:27 noe jeg aldri hadde drømt om å kunne klare noensinne! Spent på hvordan det går i Berlin i september… Anbefaler deg virkelig å dra til Svalbard for å løpe altså! 😀 mvh Åshild

  • Trude Posted 8. juni 2016 05:46

    Det er artig å løpe i Stockholm, vil tror halvmaratonløype er like spenennde:-)

  • Trude Posted 8. juni 2016 05:47

    Svalbard høres unektelig fristende ut, selv for ei som ikke liker kulde og vind…. Grattis så mye med pers, det var dag ikke rent lite heller. Jeg satser også på Berlin, har fått startlisens nettopp. Lykke til med treningen fram mot slutten av september – hvilket mål har du satt deg i verdens raskeste maratonløype?

  • Issi Posted 8. juni 2016 21:51

    Ettersom det var sol tenkte jeg ikke så mye på at det var kaldt…løp med vintertightsen 🙂 Blir gøy med Berlin da! 😀 Nå som jeg har løpt raskere enn jeg noensinne hadde trodd jeg skulle løpe maraton på, så vet jeg rett og slett ikke om jeg tør sette meg noe mål, er så redd for å bli skuffa…:-O Men får se an hvordan det går utover sommeren 🙂 Masse lykke til med treningen fremover du også! Har du turt å sette deg mål da? 🙂

Comments are closed.