Terrengløping

Terrengløping

Jeg er ganske ubevandret når det gjelder terrengløping, og har jo, som ofte nevnt, bakkefobi. Det nytter lite når man skal løpe naturlige intervaller i terreng, med mange høydemetre opp og ned.

Vel – lørdag bar det av gårde, under mer eller mindre tvang. Som et ledd i «Prosjekt 3.39.59» hadde jeg lovet prosjektleder Kathrine å bli med henne og ei løpevenninne til noen topper i Sandnes-traktene. Jeg er født og oppvokst i byen, men veldig ukjent med disse nutene, selv om jeg har besteget dem tidligere – men det er mange år siden og da var det ikke på en treningstur, men lang gåtur.

Komfortabel eller ei. Når man er med Kathrine på tur, er det bare å løpe av gårde. Hun hadde med seg hunden Bella, som var overraskende sprek og dessuten herlig selskap.

Vi startet å løpe rett over klokka 9 lørdag morgen, og brukte 1t 20 min ca, på 9 km. Det er jo en stund, men det var også en del høydemetre og man løper også normalt saktere når man hele tiden må titte ned for ikke å trå skeivt.

Vi løp (for lokalkjente) fra Gramstad, til Fjogstadnuten, videre til Resasteinen, opp til Dalsnuten, og bort til Øvre Eikenuten – alle fire var flotte utkikkspunkt, men vi stoppet kun et par minutter på hver før vi løp ned og videre til neste.

Konklusjon: Til tider høy puls, veldig kjekt, motiverende å gjøre noe annerledes – og ja, dette gjør jeg gjerne igjen.

På ønskelista: Innov8-sko, så jeg lettere kan ta meg fram, det er ikke helt 100 prosent å løpe med vanlige joggesko i ulendt terreng.