Til dere som heier

Til dere som heier

Takk. Tusen hjertelig takk.

Et bilde ut på Facebook, etterfulgt av teksten: «Vilje is all you need. Fordi jeg ville og er best under press.  3.38.58. Nå blir det bobler».

Den statusrapporten resulterte i 417 likes og 118 kommentarer. Hver og en med velmente ord – det er i hvert fall det jeg velger å tro.

Slikt varmer. Virkelig. Det er en prestasjon på mosjonist pluss-nivå, men også en prestasjon med mye trening og vilje i kulissene, som jeg skrev på Facebook 10 minutter etter målgang.

Det krever struktur på hverdagen å prioritere trening, spesielt når det er som travlest på jobb og på privaten ellers. Det er veldig få som bare løper en maraton under 4 timer, eller under 3.50, og kanskje enda bedre, uten å ha lagt ned utallige kilometre i løpet av lang tid før de henter startnummeret.

Veien fra Paris til Firenze, fra skuffende 3.52 (persen var 3.50 fra Stavanger maraton 2014), til 3.38, har vært spennende, men også frustrerende og innimellom krevende. Parallelt med økning i treningsmengde, gikk jeg samtidig inn for vektreduksjon (minus 5 kg).  Det var denne kombinasjonen som skulle ta meg et hakk lengre, gjøre meg raskere. Da tåler man å legge seg sulten åtte av ti dager.

Det funket.

Jeg har prøvd, etter beste evne, å formidle denne reisen gjennom bloggserien «Prosjekt 3.39.59» på Runners World Norges nettsider, og fått mange tilbakemeldinger, både fra kjente og ukjente. Folk har stoppet meg på løp jeg har deltatt i og spurt når jeg skulle nå målet mitt og sagt det er kjekt og underholdende å lese.

Det setter jeg stor pris på.

Jeg kunne ramset opp mange som har heiet på meg og som jeg vet gjør det fordi de vil meg vel. Jeg tar likevel bare med et knippe, og forhåpentligvis er det ingen som blir støtt av den grunn.

Prosjektleder Kathrine – fordi du har en unik kompetanse og vet å være hard når det gjelder og motsatt når situasjonen tilsier det. Fordi du bare, helt frivillig og oppriktig, tok hånd om meg, en fugl på ville veier – som ønsket noe mer med løpinga, men som ikke helt visste 100 prosent hvordan. Og du leverer så det holder.  3.14 – med verdens dårligste oppladning. Respekt. Say no more.

Oddveig – fordi du orker å høre på meg om vekt, om jeg ser tjukk eller tynn ut på det eller det bildet – om jeg kan ha den eller den kjolen på den og den festen, om dritt- og gledesdager på jobb, om de gode hverdagsøyeblikkene, og  ellers fordi du gir av deg selv. Og fordi du holdt meg oppe under 6 timers løping på  Undheim, da jeg hadde lyst å gå i garderoben og sette meg etter 25 km.

Brit Jorunn – fordi du ikke er så opptatt av tider, og ikke løper selv – det er befriende å være sammen med deg og prate om andre viktige ting i livet. Jeg vet du unner meg det beste. Du er min eldste og aller beste venn som alltid er der. Uansett. Og du får meg til og med til å ta på skiene. Det er godt gjort. Du er en del av flokken min (se avsnittet om familie litt lengre nede i innlegget).

Anne og Bente – for gode diskusjoner, fine maratonminner og generell heiing. Vi har mye å se fram til i 2016.

Kamilla – du er et forbilde på mange områder og en klok dame som alltid vet råd og overbeviser meg om at alt sitter i hodet.

Nabo Liv Margrete – kaffe- og vinnabo og også god partner in crime på rolige turer i Melsheia.

Tonje – coffee first, så gode samtaler om livets realiteter. Du heier.

Grete – for herlige snap i tide og utide. Motivasjonsboost. Du heier også. Jeg vet.

 
Familien – jeg hadde ikke hatt tid, ork eller lyst hvis det ikke hadde vært for dere;  mor, far, Lars og Eirik. Dere er i tankene mine hver gang det røyner på underveis. Dere er flokken min. Og i en flokk tar man vare på og heier hverandre fram (Tanja Bø Uggerud, jeg stjal det med flokken fra foredraget ditt, fordi det stemmer så godt).

Er det rart jeg blir rørt, glad og ydmyk når meldinger som dette tikker inn. Takk til deg, Britt fra Sandefjord, som jeg traff tilfeldig i NY i 2013. Jeg ble så glad da jeg leste det du skrev. Det gir meg guts til å fortsette, og kanskje være et forbilde for mosjonister og mosjonist-pluss-klassen. Ikke minst gir det meg motivasjon til å fortsette med bloggingen, forbedre den, samt i tillegg å stjele et minutt og to eller tre, på veien mot nye maraton og nye tidsmål. Kjetil, dine sms-er settes også pris på, alltid god timing.

Sist, men ikke minst  – takk til KLM, for at dere har gitt meg muligheten til å farte halve verden rundt for å gjøre noe av det jeg synes er kjekkest – å løpe maraton.

It is not over yet – there is more to come – stay tuned #klmtakesyouthere