Et nytt kapittel i maratoneventyret

Et nytt kapittel i maratoneventyret

Når du etter 300 meter tenker hva i alle dager man har begitt seg ut på, helst har lyst å flekke av startnummeret og hoppe ut av løypa, men så går det over alle forventninger. Den følelsen.

Når følelsene tar overhånd etter 42, 2 km – Vibeke Kristiansen tar imot i målområdet. Dette bildet var i en dansk avis.
 

Kanskje ikke tilfeldig at det hittil beste kapitlet i min maratonhistorie, ble skrevet i eventyrforfatter H.C Andersens hjemby, Odense, selv om de første meterne var marerittaktige.

3.31.49 lyder overskriften, altså sluttida og ny personlig rekord. Det hadde jeg faktisk ikke trodd da jeg stod på startstreken. Det er sjelden jeg tror noe som helst like før det braker løs. Så skjer det som vanligvis skjer når det første steget tas, selv om det gikk noen hundre steg akkurat denne oktobersøndagen. Jeg tar meg sammen og prøver å løpe så fort jeg kan. Like i forveien hadde jeg sett ei venninne løpe av gårde på halve distansen og litt lengre bak meg stod hennes bedre halvdel og skulle løpe 21. 1 km, han også.

Fem minutter før start, hoppet jeg over gjerdet for å gjøre siste ærend bak en bil, og så var det bare å skru på musikken og la det stå til.

Ææææ – stive bein og en svak oppoverbakke mot første sving. Hva var egentlig dette? Dette eventyret av et maraton, som arrangøren så fint skriver, lover at det er Skandinavias raskeste løype man prater om.

Noen kilometer senere, når rytmen er på plass, de høye skuldrene er litt lavere, og jeg har masse rom og plass og føler jeg løper nesten alene, skjønner jeg hva arrangøren mener. Det er laaaaaange, flate strekk, noen bakker innimellom som er bratte nok, men det kommer også noen herlige slake partier nedover. Farten holdes jevnt rundt 4.55 og jeg kjenner at det er helt overkommelig. Beina har vennet seg til det tempoet.

10 km – passeres på 48.30 og litt raskere enn jeg pleier. Hodet jobber febrilsk (med tider) som vanlig, og jeg regner ut at jeg helst ikke må passere halvmaraton på senere enn 1.46 dersom det skal bli pers. Vanligvis løper jeg noen minutter saktere i andre halvdel, det er lenge siden jeg har løpt med negativ splitt (fortere på de siste 21 km).

Vi løper inn i gågatene i Odense sentrum. For en stemning. Selv om det er litt smågrått og ikke den store varmen i lufta, er det liv og røre. Butikkene holder åpent i anledning maratonet, og det er masse butikkansatte og andre som står utenfor og heier. Noen eventyrkledde figurer spottes også her og der.

Ut av sentrum. Jeg bestemmer meg for å hoppe over hver andre drikkestasjon, for de kommer ganske tett, omtrent hver andre kilometer. Det kjennes helt riktig. Farten ligger fremdeles under 5.00, og når jeg kaster et blikk bakover, kan jeg ikke se 3.30-ballongen. Jeg ser på klokka, kjenner etter i beina og konstaterer at det går egentlig greit. Denne gangen skal jeg ikke senke farten før strengt nødvendig, tenker jeg.

20 km – første runde av to nærmer seg slutten. Vi løper litt nedover mot startområdet og vender i ei rundkjøring og begynner på runde to.

21.1 km – halvveis. 1.43.15 og hele tre minutter foran skjemaet jeg hadde laget i mitt eget hode).  Litt sliten, men ikke stiv. Det er naturlig å kjenne at det begynner å røyne litt på dette tidspunktet. Jeg fisker opp to Ibux fra lommen, tyr til det velkjente Grete Waitz-trikset (sier ryktene) og hiver dem innpå ved neste drikkestasjon.

Travinga fortsetter, om enn i et bittelitt saktere tempo. Gjennomsnittstida ligger like over 5.00 per km, men jeg durer av gårde og legger knapt merke til de kraftige regnbygene. Jeg legger heller ikke merke til 3.30-ballongen, som jeg fremdeles ikke ser noe til når jeg vrir hodet bakover.

30 km – jeg er faktisk helt sikker på at det blir pers, men vet ikke med hvor mange minutter. Det er vanskelig å holde farten under 5.00, så jeg tenker at jeg kan roe bittelitt ned uten at det ødelegger for mye.

32 km – DER – der kommer de to rosa 3.30-ballongene, og mennene som bærer dem ser uforskammet spreke ut. Jeg holder følge vel en kilometer, før jeg tenker at jeg ikke tør lengre. Hva om. Tenk hvis. Nei, jeg vil ikke ødelegge det som kan bli en solid pers. Jeg ser dem løpe lengre og lengre framfor meg, og ved 35 km er avstanden et par-tre hundre meter.

35 km – en drøy halvtime igjen å løpe. Jeg tar meg selv i å smile. Dette kommer jo til å gå veien.

40 km – jeg ser ei mørk dame litt lengre framme. Hun har rosa t-skjorte og sort tights til knærne. Fra knærne og ned har hun kun såkalte «blade runners». Hun har ikke bein, men løper sakte bortover i jevn rytme på disse konstruerte stålbladene, på vei mot mål til det som for henne er halvmaraton. Jeg snur meg i det jeg løper forbi og gir tommel opp. Tar meg selv i å bli litt rørt. Vi har begge to kilometre igjen til vi kan klappe oss selv på skuldra.

Det er nesten så jeg har lyst å holde følge med denne dama helt inn, men jeg gjør ikke det. Jeg løper videre.

41 km – 1200 meter igjen. På mi egen klokke har jeg 900 meter igjen. Jeg innser at 3.29 er lost, men henger ikke med hodet. Det er snart slutt og det blir ei tid jeg kan være godt fornøyd med.

41.9 km – en liten slak nedover bakke fra ei rundkjøring og inn mot løpebanen på stadion, der vi skal løpe trekvart runde før det hele er over. Og der, fem meter før jeg skal trå inn på tartandekket, står Vibeke. Hun og mannen er ferdige med sine halvmaraton og nå står hun der og heier meg fram.
Jeg kaster et blikk på klokka. Det ser lovende ut. Inne på selve stadionområdet tar jeg forbi to løpere på de siste 300 metrene og spurter i mål. 3.31.52 på mi klokke – 3.31.49 sier arrangørens tidtaking, som blir den offisielle tida.

 

Vibeke har sneket seg inn til målområdet, er framme med mobilen for å ta bilder. Jeg reiser meg og plutselig er jeg i dialog med en journalist fra ei dansk avis.

 

Så er det ut av målområdet med maratonmedalje nummer 24 rundt halsen og jeg blir stukket til en øl. Ekte øl, ingen lettvariant der i gården. Jeg får enda en, før vi går inn i hallen. Jeg henter bagasjen med tørre klær, får byttet om og vi setter oss inntil den ene veggen for å drikke opp ølen. Den smaker fortreffelig. Og den føltes utrolig fortjent etter et løp som ikke var et slit, men slit likevel. Det er vanskelig å si på en annen måte. For ingen må tro at det er lett å løpe 4,2 mil, men noen ganger går ting litt bedre enn man hadde trodd, og noen ganger er bare formen der – så enkelt.

Sånn for orden skyld. Sakset fra Kondis, løp 3394 halv og helmaraton. 26 nordmenn var med totalt, fem av dem løp helmaraton, fire menn og én kvinne.

 H.C Andersen og Odense – Takk for denne gang, jeg kommer gjerne igjen.