Ukens langlesing – The Race

Ukens langlesing – The Race

Når
man har 42 arbeidsoppgaver, fullfører 36 av dem med stil, og det egentlig burde
vært godt nok. Den j…sure følelsen.

Jeg
kjente det fra jeg stod opp på selve løpsdagen kl 05.50. Ingen vondter, ingen
slitne legger, bare en urokkelig tro på prosjekt 3.29.59 og helst enda bedre. Den
rolige, snaut 30 minutter lange løpeturen morgenen for et døgn siden, var grei
å ha i bakhodet – jeg kjente allerede da at beina kjentes gode ut.
Løpstøyet
lå klart, skovalget var tatt, og ryggsekken pakket.
Det
er et godt utgangspunkt at alt er på G man skal prestere. Jeg konkurrerer ikke
mot andre enn meg selv, men liker å innfri egne målsettinger. I hvert fall når
forutsetningene er til stede.
Min
romvenninne Anja var innstilt på å gjøre et så godt løp som mulig, hun også,
det vil si å prøve på sub 3 timer. Jeg fikk fine fartsfletter før vi inntok
frokostsalen og møtte de to andre løpedamene som lå vegg i vegg.  Også de med forventninger om å gjøre et
godt maraton.
Kaffe,
vann, ristede skiver med jorbærsyltetøy og en halv baguette med banan var
ladingen, før vi satte oss i taxien på vei til startområdet.  Noen få minutter senere var vi på
plass. Det var i dag det skulle løpes fortere enn noen gang tidligere.
Godt
organisert bagasjeinnlevering, orden i toalettkøene og greit å komme seg ned
til slusa man skulle inn i. Jeg hadde de siste 20 minuttene før start for meg
selv. Det synes jeg er greit. 
Dundrende
høy musikk og ditto stemning blant de 15 000 startende. Å stå stille og titte
rundt seg de siste 3-4 minuttene før det braker løs, er magisk. Det er kropper
i alle fasonger, kvinner og menn – noen med strutteskjørt, et kobbel med
klubbdrakter i alle fargevalører og én med et stort Eiffeltårn han skulle bære
med seg –  alle med det samme
målet: å få medalje etter 42,2 løpte kilometre, denne gangen på sightseeing i
Barcelona.

med egen musikk, sjekke at energi-gelene var på plass og kjenne etter om Ibux
og Paracet fremdeles lå i shortslommen.
Starten
går og jeg passerer matta. Tida begynner å løpe. Den første kilometeren går av
seg selv og det gjør de neste også. Da jeg har løpt en snau halvtime kommer det
en spanjol opp ved siden av og sier heia Norge. Jeg heiser på skuldrene og han
viser buffen sin med Norges Idrettshøgskole-logoen, så jeg skal forstå at han
har studert der. Det har jo jeg også, og får formidlet det. Han vil prate, men
for en gangs skyld, vil jeg ikke prate – jeg vil løpe, og jeg vil ikke prate og
løpe samtidig når alt glir så greit på såpass gode km-tider.
Jeg
passerer 10 km på egen klokke på 47.30 og konstaterer  at jeg ligger særdeles godt an til 3.28, som var skjemaet i
hodet. Faktisk ligger jeg nesten to minutter foran.

det tidspunktet løper jeg ved siden av 3.15-ballongen og skjønner ikke helt det
(den bommet nok litt på tida og åpnet litt for rolig) og den holder jeg følge
med noen kilometre til, før jeg lar den slippe.  Det er nesten 30 km igjen av løpet. 
15
km passeres, og fremdeles går beina som ei klokka. Ingen antydning til å være
sliten og farten ligger jevnt rundt 4.50 per km, som er godt innenfor
4.56-skjema som skal lede til 3.28.

vei mot halvmaratonpassering møter vi de raske løperne på andre siden, og jeg
speider etter de andre damene, men ser ingen av dem (de var der, altså..).
Halvmaraton
på egen klokke på under 1.41, men jeg ser da at jeg har løpt 21.5 km, som er
400 meter for langt. Jeg tenker at det ikke må bli så veldig mange hundre
meterne ekstra, for det går ut over tida. Jeg regner febrilsk i hodet og kommer
fram til at det vil gå greit hvis jeg klarer å opprettholde samme tempo.
Det
gjør jeg også, og ser kun på km-passeringene på egen klokke. Jeg tar meg i å
smile litt. Dette går greit, dette kan faktisk bli bedre enn 3.28.
35
km. Camp Nou er passert og vi er på vei nedover langs sjøen, før vi vender inn
mot sentrum igjen. Jeg ser på klokka. 37 km. Jeg ser på skiltet. 36 km. Hva???
1 km forskjell.?? Det begynner å haste. 
Jeg har plutselig fem minutter mindre å gjøre det på  – jeg som hadde et hav av tid og bare
skulle cruise inn ny pers.
Et
snev av panikk jager gjennom marg og bein. Fokusere på km-tid, fokusere på
veien foran. 38 km, neida, 37 var det visst.
Og
sånn fortsetter det. Jeg kommer til 40 km og har 41.3 km på min egen klokke.
Jeg har lyst å stoppe, og bestemmer meg i hvert fall for å stoppe klokka på
42.2 bare for å ha ny pers på den, når det likevel ikke vil stå på
resultatlista. De siste to kilometeren går svakt oppover, og jeg glemmer av
hele klokka før det står 42.78. Da stopper jeg dne, og starter like etter for
å ha en viss kontroll den siste snaue kilometeren før mål.  Km-tida de siste fem, sniker seg litt
over 5 minutter, én av dem var nede på 5.23. 
Det
var ikke der jeg tapte tida, for jeg hadde løpt inn utallige sekunder
tidligere.  Jeg runder siste sving og
ser mål 200 meter unna. En blanding av glede, sinne og frustrasjon, stolthet og
lettelse. Det er vanskelig å forklare. Det er mange følelser i sving når man
tråkker over målstreken etter 3 timer, 31 minutter og 46 sekunder, som ble den
offisielle sluttida mi i Barcelona marathon – et løp der jeg gjorde omtrent alt
riktig.  Jeg hadde full kontroll på
pust og bein, alt gikk slik jeg hadde planlagt.
Men
det holdt ikke. Jeg kjenner på en enorm skuffelse, og tårene spretter bare ut.
Jeg er utrøstelig. Aldeles utrøstelig. I mitt hode og kropp hadde jeg nettopp
fullført mitt livs beste maraton. Jeg hadde løpt 42 km med 4 minutter og 50
sekunder i snittfart, 10 sekunder fortere per km enn sist.
I
det store og hele er dette helt uviktig, men der og da var det blodig alvor.
Jeg klarte bare ikke ta meg sammen og glede meg over at maratonmedalje nummer
28 i rekka ble hengt rundt halsen.
Med
tunge skritt går jeg opp trappene mot «La Fontena Magica», hvor stedet for
bagasjehenting var, og møtes av tre smilende løpevenninner. Da renner det over.
Det svartner. Fullstendig. Jeg slenger av gårde sportsdrikken som treffer en
paff danske, og jeg slenger mobilen, via Kathrines kne og bortover gresset.
Deretter legger jeg meg med ansiktet ned i gresset og hulker. Kroppen rister.
Jeg er utrøstelig, samme hvor mange klemmer de andre deler ut. Anja henter
bagen – jeg orker ikke å gå en eneste meter til. Ikke nå.
Sett
i etterkant, utrolig barnslig. Heldigvis er jeg aldri langsint, selv
om det denne strålende søndag formiddagen tok dobbelt så lang tid å komme til meg
selv igjen enn det vanlige podde-kvarteret når ting har buttet i mot i et
maraton.
Jeg
er privilegert og heldig som kan drive med hobbyen min slik jeg gjør.  Det er likevel så lett å glemme når
skuffelsen og følelsene tar overhånd.
Men
som Kathrine sa da vi ruslet bortover på vei for å møtte noen raske løpemenn
til sprudlende dråper:
­­–
Det blir uansett en sykt god historie å fortelle.
Det
begynner å hope seg opp med noen maratonløp i byer jeg har lyst å revansjere.
Barcelona er èn av dem.
Tusen
takk for super løpehelg, trivelig selskap, sportslig motivasjon med tre
særdeles oppegående og spreke damer.
Takk
til romvenninne Anja Kristin Lindanger, takk til Kathrine Sømme og takk til
Angelina Hjelleset.
Dere,
altså.
 

Og
helt på tampen må tre GTI-gutter som hadde grunn til å feire, nevnes. Erlend
Aano på 2.34, Eirik Dalva Skaale på 2.46 og Ole Christian Willumsen  på 3.10.