Ultratanker

Ultratanker

For første gang skal jeg forberede meg til et langt løp på hjemmebane. Altså ordentlig hjemmebane, det vil si en 25 minutter lang biltur unna. Merkelig nok er jeg mye roligere enn jeg har vært ved forberedelser til maratonløp utenlands. Nå skal jeg jo til og med løpe mye lengre enn jeg noen gang har vært i nærheten av tidligere, men jeg kjenner altså ikke så mye kribling enda. Kanskje er det fordi jeg er kjent i området, at løypa er kjent, og at det hviler noe idealistisk, hjemmekjært og ekte over arrangementet «Undheim 6-timers ultraløp». Jeg legger ikke skjul på at jeg synes det er noe ekstra med løp som ikke samler de store massene, men løp som tiltrekker seg de jeg kaller «stayerne». Der resultatene kanskje skrives med blyant og henges opp på en vegg ved inngangen til garderoben i et gammelt klubbhus. Sjarmerende er det også med landlige omgivelser – Undheim blir ofte kalt «den grøne bygda».

På jobb mandag denne uka, bildet er tatt ca 500 meter fra søndagens startområde

Søndag ser jeg fram til at venner og familie trolig tar turen for å heie meg fram den siste timen (har sagt at det ikke er nødvendig å komme før, det er vel de siste rundene som blir tøffest). Bekymringene dreier seg ikke fullt så mye om vær og vind (eller litt om vinden, da..), men om pulsklokka er i stand til å holde i seks hele timer eller om musikken stopper underveis fordi iShuffle har gått tom for strøm – kanskje bør jeg heller bekymre meg om at det er beina som trenger å lades etter å ha dunket på asfalt og grus i flere mil….

Seks timer er lenge og det kommer til å bli tungt etter hvert. Det vet jeg. Kanskje er jeg drittlei av å sjekke farten på klokka og kanskje er jeg, etter fem og en halv time drittlei av musikk på øret….

 Knipset i februar, på intervalltrening som foregikk i store deler av søndagens løype

Det er på en måte godt at jeg ikke vet hva jeg har i vente, men jeg er glad jeg har løpt i fire timer og 20 minutter tidligere – men kan det sammenlignes? 42 195 meter mot 55 000 meter, som bør være et realistisk mål. Jeg er spent. Ingen tvil om det. Både på løpinga og på visse fotballresultat. Når jeg stopper et sted i den to kilometer lange rundløypa søndag klokka 15, vet jeg om Bryne har rykket ned til 2. divisjon eller ei.

Bryne – klubben jeg har fulgt tett siden våren 2007 gjennom utallige hjemmekamper, borteoppgjør i Alta, Tromsø, Trysil, Ulsteinvik, Bodø, Kristiansand, Bergen, Mjøndalen, Bærum, Strømmen, Sandefjord og Sarpsborg, for å nevne noen. Skal jeg nå liksom være på bortekamp på steder som ligger i løpeavstand fra huset mitt? Søndag blir spenennde på mange måter og livet er definitivt morsommere for den som er glad i å løpe og for den som elsker fotball.

Ikke Bryne, men favorittlag nummer én, Sandnes Ulf – fra onsdagens kamp der de lyseblå knuste Tromsø 5-1
 

1 Comment

  • Anna Posted 9. november 2012 11:44

    Oj, oj, oj, 6 timer er lenge. Men som du skriver, du har løpet 4 timer og 20 minutter før. Og du har den rette innstillingen, så dette går nok bra!
    Tvi, tvi!

Comments are closed.